Filmanmeldelse: Vinterland

Filmen Vinterland (2007) er regissert av Hisham Zaman som også har regissert Bawke. Filmen tar for seg problemer med integrering, arrangert ekteskap og problemene ved å komme et helt nytt land.

Renas (Raouf Saraj) er en kurder som bor i Troms. Han gifter seg med Fermesk (Shler Rahnoma) fra Kurdistan og får henne til å komme til Norge med familiegjenforening som grunnlag. Det pussige er at Renas aldri har møtt Fermesk før. De har kun sett bilder av hverandre, vekslet brev og snakket på telefon. Problemene starter når Renas skal møte kona si for første gang på flyplassen og hun er ikke slik han hadde forventet at hun skal være…

Vinterland er filmet i Nord-Norge og filmen bærer preg av den vakre nordnorske naturen, og de små problemene den kan føre med seg. Alt i alt er Vinterland en fin komediefilm med en god dose innvandrerhumor. Selv om det er alvorlige problemer den tar opp, er det likevel fremstilt på en humoristisk måte. Det som trekker filmen ned er lengden og den brå slutten. Filmen varer i 52 min.

Terningkast: 4-

En god måte å lære språk på!

Jeg har skriveprøve i fransk i morra. Jeg har forbredt en liten tekst som jeg kan bruke, gått igjennom gramatikken min og repetert alle ordene jeg skal kunne til imorra. Likevel, føler jeg meg uklar for morradagen. Hva gjør man da?
Jo, det er da man tyr til YouTube. Jeg fant noen Youtube-videoer av kjente Disney-sanger på fransk. Og overraskende nok har jeg lært en haug med franske ord. Mange av de sangene kunne jeg helt utenatt, og da var det også mye lettere å skjønne oversettelsen.

Uansett om du har spansk, fransk, tysk eller lærer et annet språk, anbefaler jeg det!

Nede finner du noen kjente Disney-sanger på fransk. Apprécier!

It’s bloody football!

Det er fredag 20. mars. Klokka nærmer seg. Tida er snart inne. 
Jeg kjenner en kriblende følelse i magen, samtidig som en klump vokser seg større og større i halsen. Tida er inne. Halsen min er fullstendid tørr. Hjertet mitt hamrer fortere og fortere, og det kommer til et punkt der jeg tror jeg ikke klarer mer. Kanskje jeg skulle snu meg og bare gå i steden for å se på? Men nei, nå var det for sent. Nå skjer det.

“And Manchester United will meet FC Porto in the Champions League quarter-final.”

Jeg tror hjertet mitt kommer til å hoppe ut av kroppen min og ta en liten dans. Dette var drømmen, dette var bønnen og nå var de innfridd.

Du lurer kanskje på hvordan det er mulig å engasjere seg så vanvittig mye i fotball? Hvordan det er overhode mulig å få så sterke følelser til det? Det, min venn, er det fantastiske med fotball.

Jeg skal ikke sitte her og fortelle og mekanismen bak hjernen og fotball. Det jeg derimot skal fortelle er hvorfor Manchester United skal vinne Champions League i år også. 

Jo, du skjønner. De potensielle motstanderne  var Porto, Villarreal, Arsenal, Bayern München, Liverpool, Chelsea og Barcelona. Hvis vi hadde fått Arsenal, Liverpool eller Chelsea tror jeg at jeg ville ha gravd meg ned i en dyp grøfte og vært der til kvartfinalene var over. Vi ville ha banka dem lett, men jeg tror jeg ville ha fått hjerteinfarkt av nervøsitet. Vi fikk Barcelona i fjor og det var nok for meg. Jeg husker fortsatt at jeg var hos Sana i a-klassen og skrek utover hele dønski da Scholes klinka ballen elegant i mål og sikra oss en plass videre i turneringa. Og også når John Terry bomma på straffen under finalen. Hele taket letta.

Uansett er jeg veldig fornøyd med Porto. Når vi knuser Porto, skal vi møte enten Villareal eller Arsenal i semifinalen, og det burde ikke utgjøre noen stor trussel. I finalen møter vi enten Liverpool eller Chelsea, og det vil være litt vanskeligere, men vi greier det nok i år og, som i fjor!

Og nå må jeg kollapse i senga mi og drømme søte drømmer.

Reklameprosjekt

Vi har nylig hatt reklameprosjekt på skolen der vi skulle lage en informasjonsvideo om skolen der målgruppen skulle være de potensielle nye elevene. Jeg, Vetle, Pernille, Kristiane og Dag  var på gruppe og hadde en fin idé om hvordan vi skulle løse dette.

Vi møtte på flere promblemer som tidsbegrensning, mangel på et ordentlig videokamera og redigeringsprogrammer som svikta helt. Men vi greide oppgaven veldig bra, og jeg fikk mye ut av de ukene vi jobbet med det. Jeg lærte mye om lys og kamera, og nærte nye ting om min egen kamera. Jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid til å jobbe sammen med gruppa etter skoletid  med prosjektet, men vi måtte greie oss med den tida vi hadde.

Vi bestemte oss for å lage en ren informasjonsfilm slik at vi ikke glemmer å oppfylle kravene i oppgaven og det var mest hensiktsmessig med tanke på tida vi hadde. Kreativitet er ikke prioritert når man har dårlig tid, men jeg synes vi greide å få en fin balanse uansett.

Jeg synes de fleste andre gruppene taklet oppgavene bra også. Det var naturligvis noen grupper som skilte seg mer ut enn andre, og gruppene som skilte seg særegent ut var gruppe 4 og gruppe 6. Gruppe 4 hadde løst oppgaven på en humoristisk måte og jeg holdt på å le meg i hjel av “partyheisen”, men gruppe 6 skilte seg desidert best ut da de hadde den beste og mest oversiktelig informasjonsfilmen.

Reklame!

Denne ukas blogglekse handler om reklame! Jeg er både glad for temaet og for fristen som vi har fått, som er på en uke lengre enn det vi pleier å få. Reklame er noe alle er kjent med, uansett hvilke fritidsinteresser de har. De første assosiasjoner jeg får når jeg hører ordet “reklame” er en fjernsynsreklame som er fargerik og oppsiktsvekkende.

En reklame er et medium mellom en produsent og en målgruppe for å få produsentens produkt til å virke attraktiv. Reklamen vil som regel kun trekke frem det beste ved et produkt og kan til tider oppfattes som manipulerende. Mange synes at reklame er plagsomt, og jeg faller lett inn i den kategorien. Men selv om jeg irriterer meg over all papiret som går til spill hver gang jeg åpner postkassa og finner en bunke med glanspapir med forskjellige lokkende priser, skjønner jeg at reklame er nødvendig. Posten får f eks mye av inntekten sin ved å sende reklame, og foruten ville posttilbudet ha vært dyrt.

 

Jeg har valgt å analysere en reklame som har påvirket meg veldig.

Denne videoen ble sendt på norske kanaler med norsk tekst av Statens vegvesen for noen år sida. Den har tydeligvis vært effektiv, for hver eneste gang jeg tenker på ordet reklame, så dukker denne reklamen opp i hodet mitt. Og jeg tenker på den hver eneste gang jeg sitter i bilen og skal ta på bilbelte.

Som dere kanskje har sett, så er reklamen for økt bruk av bilbelte. De viser innsiden av en bil som har vært utsatt for en ulykke. “Sjelen” eller “essensen” eller hva man kaller det flyr opp til “himmelen”, men sjelen til han som har på seg bilbelte greier ikke å komme seg løs fra bilbeltet og det ender opp med at han våkner mens alle de andre som ikke hadde på seg bilbeltet kommer til “himmelen”.
Seerne skjønner at livet hans ble reddet pga det bilbeltet, og jeg tror at denne reklamen hadde effekt på mange nordmenn. Reklamefilmen bruker mørke farger og dyster musikk for å poengtere stemningen og for å ha en sterkere effekt på seerne. Det er ingen stemmebruk i reklamen bortsett fra en mann som puster tungt på slutten da han innser at bilbeltet reddet livet hans.

Jeg oppfatter reklamen som intrykksvekkende og den når virkelig frem til meg. Den er veldig enkel og består kun av én scene, men likevel blir reklamen værende i hukommelsen. Første gangen jeg så reklamen syntes jeg at den var kreativ og følelsesmessig engasjerende. Jeg tror ikke at jeg kommer til å glemme denne reklamen med det første.

Ukas ord: Nudge

“Nudge” fra engelsk betyr å dytte til eller  lite dytt.

Jeg syntes den engelske ordboka Thefreedictionary hadde en bedre forklaring på dette ordet som jeg ofter bruker i msn-sammenheng.

1. To push against gently, especially in order to gain attention or give a signal.

2.To annoy persistently; pester.

De eneste gangene jeg bruker ordet er da jeg ikke får kontakt med en person på msn og trykker på “nudge”-knappen for å få liv i dem. Da rister hele skjermen til personen i noen sekunder. Som oftest blir vedkommende litt sur for det var visst en grunn til at personen ikke svarte…Oops…

Men en ting jeg ofte har lurt på. Ville jeg ha vært like irriterende face to face? Ville jeg ha tatt meg friheten til å dytte til sidemannen min hver 10.sekund til han/hun svarte? Hva er det med msn som får folk til å oppføre seg annerledes enn det de ville ha gjort ellers?

Men svarer på spørsmålet mitt er nok ja. Jeg tror nok jeg ville ha vært like irriterende face to face =P

Bloggurat

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Grunnen til at jeg forteller dette er fordi det er den eneste måten å registrere seg på.

Ha en fortsatt fin dag :)

Filmanalyse: Mitt liv som hund

Filmen Mitt liv som hund er basert på den selvbiografiske romanen av svenske Reidar Jönsson med samme navn. Filmen kom ut i 1985 i Sverige og 1987 i USA. Filmen er regissert av svenske Lasse Hallström. Filmen er på svensk og handlingene finner sted i Sverige. Filmen handler om Ingemar, en 12 år gammel gutt som har ei litt syk mor som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Ingemar er som gutter flest veldig rampete og kommer i trøbbel, noe som tærer på moras helse. Han blir sendt til å bo hos en onkel i ferien mens mora skulle få lov til å hvile. Han kommer til landsbyen Småland hos onkelen Gunnar og tanta Ulla.
Her blir han kjent med ungene i området og igjen viser egenskaper som barn ofte har; egenskapen til å tilpasse seg et nytt område. Litt senere i filmen omkommer mora og Ingemar blir sendt tilbake til Småland permanent.

Hovedpersonene i filmen er Ingemar, Saga og mora. Det er flere personer i filmen som har en medvirkende rolle, men jeg føler at det er disse tre personene filmen egentlig dreier seg om. Selv om mora ikke er den mest fremtredende figuren i filmen, er hun likevel den som setter i gang alt. Hennes personlighet gjenspeiler seg i noen av valgene Ingemar tar og vi kan se hvordan Ingemar sitter igjen med tanker om hans mors død og den tida de hadde sammen før hun ble syk.
Saga er en guttejente som Ingemar spiller fotball sammen med og bokser med i fritida. Hun er tydelig interessert i ham, men er redd for å vise det. Til tider virker det som om Ingemar er og interessert i Saga, men han greier å maske det mer enn Saga. De bruker mye tid sammen, og til slutt “gir han etter” for Saga. Dette blir ikke fortalt med ord i filmen, men blir bare forstått av publikum. Det virker som Ingemar vokser litt psykisk i løpet av filmen.

Filmen er stort sett kronologisk, bortsett fra de scenene der Ingemar tenker tilbake på den tida han og moren brukte sammen før hun ble syk. Man ser også tydelig at dette er fortid pga lyseffektene som blir brukt.

Handlingen foregår i 1950-tallet og dette viser de med musikk og med nyheten om at svenske Ingemar Johansen vant VM i boksing.

Jeg tror et av temane i filmen er barndom. Noe av det som gjorde filmen underholdende var Ingemars naivhet og de valgene han gjorde som er typisk for barn. Hvordan han ignorerte normale voksne normer og gjorde ting som er typisk for barn å gjøre. Samtidig som han oppførte seg så naivt, hadde han også vært vitne til en sterk påkjenninig, nemlig morens død. Det er også et av temaene i filmen tror jeg, det å komme seg videre. 

Utfordring!

Jeg har sett en stadig økende trend på andres blogger der man sender denne utfordringen til andre i håp om å bli litt mer kjent med personen og kanskje få seg en god latter. Jeg ble utfordret av Thea Fogstad i a-klassen, så her kommer det!

HVA GJORDE JEG FOR 10 ÅR SIDEN?
For 10 år siden bodde jeg i Singapore og gikk i Kindergarden grade 2, og gledet meg villt til å begynne på skole til januar. Jeg kunne ikke forestille meg noe som var morsommere enn å endelig kunne få begynne på skole =P

HVA GJORDE JEG FOR NØYAKTIG ETT ÅR SIDEN?
For nøyaktig ett år siden satt jeg antakeligvis og gruegledet meg til alle Champions League kampene fremover, selv om jeg visste at vi ville komme til finalen. Og siden vi kom til finalen og vant hele greia, burde jeg egentlig ha brukt tida mi på viktigere ting…

FEM SNACKS JEG FORGUDER
- Smash!
- Smågodt av alle slags
- Lion sjokolade
- Grønnsaker med dip
- Kjærlighet på pinne

FEM SANGER JEG KAN HELE TEKSTEN TIL
- Top of the world –The Carpenters?
- Samtlige Linkin Park sanger
- Don’t say you love me – The Corrs
- Permanent Monday – Jordin Sparks
- Starlight - Muse

TING JEG SKULLE GJORT HVIS JEG VAR MILLIONÆR
- Gitt penger til veldedighet (jessda, jeg vet at det er standard svar, men jeg kan si med hånda på hjertet at jeg ville ha gjort det)
-Investert i en bolig

FEM DÅRLIGE VANER :/
- Utsetter lekser/oppgaver til siste minutt.
- Har vanskeligheter med å konsentrere meg når jeg egentlig vil tenke på noe annet.
- Har Norges beste selektiv hørsel!
- Er for lat
- Er litt manisk til tider ;P

FEM TING JEG LIKER Å GJØRE
- Bli kjent med annerledes mennesker. (Høres rart ut, men jeg mener mennesker som er utenfor “mainstream”. Jeg synes det er kult å vite hvordan de tenker og å høre deres synspunkter)
- Hjelpe folk
- Vinne xD
- LE!!
- Være på jobb

FEM TING JEG ALDRI SKAL KJØPE ELLER KLE MEG I
- Et moteplagg til over 1500kr.
- Glinsende tights (ALDRI!)
- Pels
- Krokodilleskinn
- Neon grønt, oransj og gult sammen!!!

FEM FAVORITTGJENSTANDER
- Mobilen min
- Pcen min
- Ipoden min
- Puta/Dyna mi
- Kjæresten min  xD

That was that! =P

Mine filmvaner

Film er en sjanger som så godt som alle ungdommer i Norge har et forhold til. Noen ser mye på film, andre ser sjelden på film. Og noen ser på altfor få filmer i forhold til hvor mange de egentlig har lyst til å se. Jeg tror nok at jeg havner i den siste kategorien. Men jeg tror at det også gjør sitt for at jeg ikke bruker unødvendig tid på å se en haug med dårlige filmer. Når man har begrenset tid til å se filmer, så velger man filmene man vil se med omhu (sett bort i fra de rare impulsene jeg får midt på natta til å se rare kommersielle filmer). Som regel konsulterer jeg meg med venner, kjæreste eller bekjente før jeg ser en film, og etter de som har anbefalt den sin smak, vet jeg om den passer meg eller ikke.

Jeg tror ikke jeg liker en spesiell type filmsjanger. Jeg kan egentlig se alt fra Western til romantiske komedier, selv om jeg pleier å holde meg unna skrekkfilmer når jeg sitter hjemme alene og det er mørkt ute.

En av mine favorittfilmer er American History X. Jeg så den for  første gang for noen måneder siden, og filmen har gjort et kraftig inntrykk på meg. Det var ikke bare plottet i filmen som var ufattelig bra, men alt! Musikken, kameravinkel, farge og alle slike smådetaljer som gjør en film komplett var definitivt på plass. Filmen traff blink hos meg og det er en av de filmene som jeg ofte tenker over.

Filmen handler om Derek Vinyard (Edward Norton) som kommer ut av fengsel etter å ha sonet for drap på noen afroamerikanske menn som prøvde å stjele bilen hans, og broren hans Danny Vinyard (Edward Furlong) som forguder broren hans. Derek er nynazist og betraktes som den store helten og lederen for det lokale nynazistiske “klubben”. Danny gleder seg til Derek kommer ut av fengsel og ønsker å bli som storebroren sin.  Men når Derek kommer ut av fengsel er han overbevist om at Danny ikke skal få samme fremtid som ham, og tar all avstand fra det nynazistiske miljøet. Danny er skuffet over broren og skammer seg over brorens valg, og nekter å følge brorens gode eksempel.
Samtidig som vi følger Danny i hans liv, får vi se flashbacks av Dereks og Dannys oppvekst og Dereks tid i fengsel. Vi skjønner hvordan f eks farens holdning til ikke-hvite har påvirket guttene, samtidig som vi skjønner hvorfor Derek har lært seg å akseptere menneskene som han hatet før. For det er det som gjør Derek unik fra de andre nynazistene; Derek er intelligent. Den intelligensen gjorde Derek farlig, men den intelligensen gjorde også sitt for at Derek var i stand til å innse sine feil. Nå måtte Derek brukte intelligensen sin for å hindre at broren hans gikk i samme felle som ham.

Slutten på filmen var ekstremt uventet og sjokkerende at jeg satt og skalv hos kjæresten min i flere minutter etterpå. Jeg kunne rett og slett ikke glemme det som hadde skjedd. Det var også en annen scene som gjorde inntrykk på meg, men kun fordi den var voldelig. Dere som har sett filmen vet hva jeg snakker om når jeg sier: asfalt og svart mann. Eller bare Curb scene.

Jeg tror filmen egentlig handler om kjærlighet og valg, men også om rasisme og påvirkningskraft. Det er en film som det er vanskelig å glemme og det åpnet et nytt perspektiv for meg. Alt i filmen er et bevisst valg av regissøren Tony Kaye. Musikken, effektene ( f eks noen scener i filmen er svart/hvitt), replikkene, alt er konstruert for å vekke følelser hos seerne.

Jeg anbefaler filmen på det sterkeste!

PS. Jeg tenkte på å legge til en trailer, men den offisielle traileren til filmen er utrolig dårlig at det ikke er noe vits. Jeg har aldri sett en verre trailer på en så god film i hele mitt liv…

The Fray – How to save a life.

Denne uka har vi fått enda en utfordring av våres eminente lærer, Liv Kristin. Vi skal ta for oss en musikkvideo og skrive om den. Dette var en veldig vanskelig utfordring for meg som aldri ser på MTV/The Voice og sjelden på musikkvideoer. Men jeg greide å lande på How to save a life av The Fray. Mange tenker vel at det eren “trygg” sang å velge siden den er så kjent, men grunnen til at jeg valgte sangen er fordi den har gjort spesiellt inntrykk på meg.  Sangen er hentet fra albumet How to save a life og ble utgitt i 2005. Sangen tilhører sjangeren alternativ rock, som er en ganske bred sjanger som rommer mange varianter av musikk. Det er litt vanskelig å spesifisere hvem målgruppen til sangen er, ettersom den ikke åpenbart appellerer til en spesifikk alder eller type mennesker.

Jeg tror sangen handler om å kjenne en person som tar livet sitt og hvordan det er å være igjen og om de tankene man har rundt det. Blant annet skyldfølelse og de lite hjelpsomme tankene som sier at det er noe man kunne ha gjort for å hindre at personen tok livet sitt. Sangen og videoen er en slags manual som er ment for de som skulle ha hatt selvmordstanker og hvordan bevege seg fra tankene, og bli kvitt sorgen og sinnet. Å prate om problemet, i stedet for å låse den i en skuff.

Videoen starter med Isaac Slade som spiller piano I et hvitt rom. I det han sier ”Step one”(det sangen begynner med) kommer det masse ord på en glassplate. I gjennom hele sangen ser man forskjellige barn i alderen 12-18 som gråter, er sinte og deprimerte. Rommet det er filmet i er hvitt og det skaper en kontrast forhold til teksten. Det blir litt ”Halleluja” stemning. Jeg ville ha kalt det en lyrisk video eller en collage ettersom det er fragmatisk og til tider litt usammenhengende. De hopper i mellom scener og personer og tallene hopper fram og tilbake hele tida.

Teksten kan enten stemme perfekt med videoen, eller så kan den bomme helt. Det kommer helt ann på hvordan du tolker teksten. Teksten kan tolkes på mange forskjellige måter, og det helt åpenbare er at det er to mennesker som har et vrient forhold der kommunikasjon er vanskelig. Det er det versene tyder på med det første, men da skurrer betydningen på refrenget. Etter å ha sett videoen tolket jeg teksten på en annen måte, og da stemte det overens. Min tolkning på sangen har jeg skrevet i andre avsnitt på blogginnlegget.

Vokalisten Isaac Slade er med i musikkvideoen, men ikke de 3 andre medlemmene i bandet. Vokalisten spiller i tillegg piano og det er han som er hovedpersonen i videoen, mens de andre barna har biroller, som likevel påvirker seeren. Pianomusikken i sangen skaper helt klart en stemning. Det er en enkel melodi som er lett å spille på piano, og det er ingen fancy riff i sangen. Jeg tror dette er et bevisst virkemiddel for å få lytteren/seeren til å fokusere på teksten.
I videoen dukker det opp setninger på skjermen, og det er også helt klart med på å skape stemning i sangen. Kameraet har nesten ingen andre vinkler enn rett fram inn i vokalistens ansikt og ansiktene på barna. Dette gir et personlig preg på videoen som knytter seeren til sangen og teksten.

Jeg mener at videoen er vellykket. Den er inntrykksvekkende, emosjonell og skaper sympati hos seerne. Sangen er også pen og enkel, noe som gjør den lett å huske og synge på. Dette er selvfølgelig ingen forutsetning for en god sang eller video, men i denne sammenhengen er det et lite pluss. Jeg valgte denne videoen fordi den gjorde spesielt inntrykk på meg. Jeg liker sangen godt, og har sunget den på Singstar. Hva er vel bedre enn det?

Teksten finner du under videoen.

The Fray - How To Save a Life (version 2) | Music Videos | SPIKE.com

"How To Save A Life"

Step one you say we need to talk
He walks you say sit down it's just a talk
He smiles politely back at you
You stare politely right on through
Some sort of window to your right
As he goes left and you stay right
Between the lines of fear and blame
And you begin to wonder why you came

Where did I go wrong, I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up with you all night
Had I known how to save a life

Let him know that you know best
Cause after all you do know best
Try to slip past his defense
Without granting innocence
Lay down a list of what is wrong
The things you've told him all along
And pray to God he hears you
And pray to God he hears you

Where did I go wrong, I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up with you all night
Had I known how to save a life

As he begins to raise his voice
You lower yours and grant him one last choice
Drive until you lose the road
Or break with the ones you've followed
He will do one of two things
He will admit to everything
Or he'll say he's just not the same
And you'll begin to wonder why you came

Where did I go wrong, I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up with you all night
Had I known how to save a life

How to save a life
How to save a life

Resyme av intervju med Heidi Linde

Vi har fått muligheten til å se en video av manusforfatter Heidi Linde der hun forteller om den spennende jobben hennes. Hun hadde skrevet to barnebøker allerede, og dette hjalp henne litt. Selv om man skulle ha trodd at det er mange like elementer, er det likevel mye som er annerledes. F eks. er det mange andre å forholde seg til. Du jobber med et stort team som består av skuespillere, regissører, scenearbeidere osv. Pluss at i en film skal det skje noe hele tida for at filmen ikke skal være kjedelig, noe man slipper å tenke på konstant når man skriver en bok.

Det finnes en hel skole for de som har lyst til å jobbe med film. Filmskolen befinner seg i Lillehammer og Heidi Linde har selv gått på den skolen i 3 år. Hun har en dynamisk og spennende jobb som hun trives godt i, selv om det kan til tider være tøft å ikke ha en ”stabil jobb” der man jobber fra 9 til 16 og har en stabil inntekt. Noen ganger er det hun som går til en produsent og spør om de er interessert i ideen hennes, mens andre ganger er det selskaper som ringer henne og spør om hun kan være interessert i å skrive noe for dem.

Det er en utfordring å skrive et manus til en hel film. Det er faktisk mye tøffere enn det mange tror at det er. Alt du ser i en film er skrevet på manuset. Kullisser, ansiktsuttrykk, replikker, ALT! Det tar lang tid å skrive et slikt detaljert manus, og tar enda lengre tid å gjøre det om til en film. Det kan ta årevis før et manus kan bli ferdig til å spilles inn. Det er mye man skal tenke på når man skriver et manus, det viktigste er at de som ser filmen husker filmen en stund samtidig som den er underholdende. Det er en utfordrende jobb, men heldigvis godt betalt.

Egner du deg til å bli manusforfatter? Er du glad i å se film? Er du glad i å skrive og har mange spennende ideer og tanker? Da kan det kanskje være tingen for deg! Som manusforfatter er man nødt til å tåle litt kritikk og ha egenskapen til å samarbeide med andre. Og selvfølgelig ha gode ideer!

Flowers and football tops - Glasvegas

Denne uka skal vi skrive om sangtekster. Når jeg så bloggleksa ble jeg først ganske letta, før jeg fikk panikk. Jeg ble først letta fordi sangtekster er noe jeg virkelig kan. Jeg skrev som et av de 7 punktene om meg at jeg hører på minst 3 timer med musikk hver dag, men jeg har telt ordentlig den siste uka og kommet frem til at jeg bruker i gjennomsnitt 5-6 timer hver dag på musikk. Man skulle ha trodd at jeg ikke ville møte på noen problemer i ukens blogglekse, men der tok jeg skammelig feil. Jeg greide rett og slett ikke å bestemme meg for hvilken sang jeg skulle velge!

Jeg hører på ganske mye variert musikk og det var helt umulig å bestemme seg for verken artist eller sang. Hva skulle jeg velge? Musikk med godt lyrisk innhold, velkjente hitlåter eller musikk som rørte meg? Jeg valgte atter en gang med hjertet (jeg er nødt til å slutte med det snart, det går meg på nervene), og valgte en sang av et av mine favorittband som har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er ikke fordi sangforfatteren er et lyrisk geni, men fordi den sangen er skrevet til en hendelse som har gått veldig inn på meg. Sangen heter ”Flowers and football tops” og er av Glasvegas, et skotsk band som jeg virkelig har sansen for. Sangen tar utgangspunktet i drapet på fotballsupporteren fra Glasgow, Kriss Donald i 2004. Kriss Donald var ung gutt på 15 som ble knivstukket 13 ganger, og med massive interne blødninger brent levende. Kun fordi han hadde på seg feil fotballdrakt. Jeg var 10 år da dette skjedde, og det er en av hendelsene i verden som har gjort et varende sterkt inntrykk på meg. Som en ung og naiv fotballsupporter skjønte jeg rett og slett ikke hvordan det var mulig å gjøre noe så grusomt mot en liten gutteunge kun fordi han heiet på et annet fotballag. 

Baby
Why you not home yet
Baby it’s getting late
I wish you would be home by now.
Door bell rings
Who could it be at this time?
Police on my left and right
My son’s not coming home tonight

Baby, they don’t need to show
It’s over, I know
Baby, they don’t need to show
Flowers and football tops, I know
Baby, baby, baby, why you?

No sweeping exits
No Hollywood endings
Flowers and football tops 
Don’t mean a thing.

My baby is six feet under
Just another number
My daughter without her brother

Baby, they don’t need to show
It’s over, I know
Baby, they don’t need to show
Flowers and football tops, I know

My baby is gone…

You are my sunshine
My only sunshine
You make me happy 
When skies are grey
I hope you noticed
How much I loved you
How could they take my sunshine away?

Sangen bygger klart en stemning fra første strofe. Man får vite at noe er galt, og at politiet er der. Både teksten og musikken er med på å skape en dyster stemning.  
Teksten i seg selv er veldig utfyllende, og man er ikke nødt til å ha hørt om Kriss Donald for å vite hva som har skjedd. Det eneste problemet er at Glasvegas synger med en skotsk dialekt (som jeg for øvrig synes er ekstremt sjarmerende), som gjør det litt vanskelig å høre hva de sier hele tida. 
Det er selvfølgelig en fordel å vite litt om bakgrunnen til sangen, men ingen forutsetning. Sangen er et tydelig uttrykk for sorg, og artisten selv har sagt at poenget med denne sangen var å be oss om å sette oss selv inn i andres situasjoner. Hva ville vi ha gjort om noen nær oss hadde gått bort? Samtidig som sangen skaper stor sorg i meg, blir jeg også veldig provosert av urettferdigheten i denne situasjonen. Det kommer tydelig fra i sangens siste linje (How could they take my sunshine away?) at barnet til denne personen har blitt myrdet. 
Siste strofe i sangen er også den mest inntrykksvekkende for meg. Jeg får assosiasjoner til den legendariske fotballversjonen av You are my sunshine som ble sunget om Solskjær (You are my Solskjær, my Ole Solskjær. You make me happy, when skies are grey. You keep on scoring when it gets boring/And Alan Shearer was fucking dearer. Please don’t take my Solskjær away). Jeg tror dette er et bevisst valg av sangforfatteren ettersom mange i England (i alle fall United-supportere) har ekstastiske følelser knyttet til denne sangen. Jeg tror at dette er et bevisst virkemiddel, både for å referere til fotballen og for å understreke sorgen.
Jeg får i hvert fall et kraftig emosjonelt inntrykk hver gang jeg hører på slutten av sangen. Når han begynner å synge ”I hope you noticed..” fryser jeg et sekund og alt blir til is. Det må jeg si er en veldig effektiv virkemiddel.

Jødisk Partisansang

Det er enda et dikt som har rørt meg mye. Den heter Jødisk partisansang og er skrevet til minne om oppstanden i Warszawas ghetto våren 1943.

Dette lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røyk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handling, ikke ord

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat

Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred
Vi har reist oss og kan se vi er slått ned

Georg Johannesen

Lyrikk

Aust-Vågøy
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger som har fascinert meg lenge. Det finnes mange typer dikt. Lange og korte, abstrakte og konkrete, dikt med rim og dikt uten rim. Det er en veldig åpen sjanger, men det har ikke alltid vært slik. Moderne dikt er ofte utradisjonelle og må ikke følge et spesielt mønster, men tradisjonelle dikt har som regel en form for fast rim, rytme og struktur. Det finnes mange kjente diktere i Norge som Andre Bjerke, Inger Hagerup, Henrik Wergeland, Nordahl Grieg, Arnulf Øverland osv. Mange skriver om solide ting som krig og smerte, mens andre skriver om følelser og lykke. 

Jeg finner diktsjangeren noe magisk og eventyrlig. Jeg ser på dikt som noe personlig, noe som kommer direkte fra hjertet. Jeg har selv prøvd meg på å skrive dikt flere ganger, men tror ikke jeg mestrer det helt enda. Det er mange som synes det er vanskelig å lage egne dikt, men jeg tror det er fordi mange åpner seg litt når de skriver dikt, og de kvier seg når det skal bli vurdert. Det er vel grunnen til at jeg aldri kommer til å publisere mange av mine dikt. Noen dikt synes jeg det er greit å vise frem, men mange ikke. Jeg tror at det er mange som har det slik. Men, for meg er det ikke det å kunne vise frem diktene som er viktigst, men å skrive de. Å få ut tankene og følelsene sine, og likevel prøve å få det til å bli pent. Det er en utfordring, det!

Jeg har valgt et dikt av Inger Hagerup som heter Aust-Vågøy. Diktet ble skrevet i 1941, under 2. Verdenskrig. Jeg kom over dette diktet for ca. 6 år siden, og siden det har det vært en inspirasjon for meg. Måten jeg tolker diktet på gir meg mot, selvsikkerhet og motivasjon til å ikke gi opp. Uansett hva det gjelder. 

Diktet handler om Aust-Vågøy, et lite bondesamfunn, som ble angrepet av tyskerne under 2. Verdenskrig. Tyskerne angriper byen, og dette diktet skildrer det norske perspektivet. Jeg vil si at diktet gir nasjonsfølelse. Man sitter igjen med et sterkt inntrykk av handlingene til tyskerne og med sympati for ofrene. Sympati og stolthet. 

I have been challenged!! o_O

Jeg ble utfordret av Morten til å skrive 7 totalt uinteressante ting som folk ikke vet om meg. It's ON!

1. Jeg synes Jens Stoltenberg er søt.

2. Jeg overlever ikke uten 3timer med musikk hver dag, og da må jeg høre på minst en sang av Muse, ACDC og Linkin Park.

3. Når jeg gikk i 1.klasse på barneskolen gikk jeg til læreren min og klagde på den pedagogiske læremetodene hans og ba ham om å undervise klassen slik jeg syntes det var best. Han ville ikke høre på meg, så jeg skrev et laaangt brev til rektor der jeg ba om å få erstatta lærer siden jeg ikke lærte noe av ham =P

4. Jeg ble kalt kinderegg under hele ungdomsskolen. Mørk utapå, (veldig) blond inni, med en overraskelse i midten!

5. Jeg blir VOLDELIG når folk tar mobilen eller Ipoden min

6. Jeg er glad i å synge. Og når jeg begynner å synge, er det vanskelig å stoppe meg....

7. Jeg har spilt tverrfløyte i 3 år, blokkfløyte i 3 år, fiolin i 7 år, piano i 4 år og keyboard i 3-4 år. Likevel har jeg ikke mestret noen av instrumentene. Jeg tror jeg finner en 8åring som er flinkere enn meg.

Perfume: The story of a murderer

I dag var jeg på bokhandleren og kjøpte boka Perfume av Patrick Süskind. Boka ble filmatisert i 2006, av regissøren Tom Tykwer. Første gangen jeg så filmen var vinter 2007/08, og siden det har jeg vært fortryllet av filmen. Jeg må ærlig innrømme at jeg har sett den flere ganger enn det som er normalt, men jeg sliter med en ting; den etiske problemstillingen som har dukket opp i hodet mitt etter å ha sett filmen.
Filmen handler om Jean-Baptist Grenouille som er født i Frankrike på 1700-tallet. Han blir født i et bråkete, stinkende fiskemarked i Paris og moren hans prøver å kvele han minutter etter fødselen hans. Ved et mirakel blir moren oppdaget før hun kan drepe barnet pga Jean-Baptists høye skrik. Moren arresteres og senere henges.




Jean- Baptist har en eksepsjonell evne. Luktesansen hans er overlegent og han klarer å lukte og memorere alt, selv lukter ingen andre mennesker legger merke til. En dag kommer han over en skjønn jente, som lukter fantastisk. Han blir umiddelbart fasinert og følger henne til et mørkt hjørne og prøver å kysse henne. Hun stritter i mot og han ender opp med å drepe henne. Han prøver å bevare lukten hennes, men lykkes ikke. Jean-Baptist blir forferdet over det han har gjort, men det han eneste han angrer på er at han har mistet den nydelige duften hennes. 
Han blir besatt av å lære å bevare lukten av mennesker, og lage den perfekte parfymen. En parfyme som utstråler renhet og uskyld, i de mengder at den fikk mennesker til å føle kjærlighet. Problemet var at for å få tak i lukta på disse menneskene, måtte han drepe dem. Det var slik det startet. 

Han jaktet på rene, uskyldige og pene jenter som hadde akkurat den lukten han ville ha. Han trengte 13 perfekte jenter. Det var spesielt en jente som han ville ha, men som han feilet i å få tak i hver gang. Faren hennes gjorde alt i hans makt for å hindre Jean-Baptist i dette, og Jean-Baptist mistet nesten livet i forsøket, men greide å lure jenta til slutt.

Parfymen var komplett.

Det som skjer senere i filmen er ganske irrelevant for min problemstilling. Problemet mitt er at jeg har sympati for den hensynsløse seriemorderen Jean-Baptist. Hele livet hadde han blitt sett på som en byrde. Han var aldri elsket, ikke av en eneste sjel. Han hadde ingen å bry seg om han, og ingen som kunne lære ham forskjellen på rett og galt. En liten uskyldig unge uten kjærlighet og omsorg og rammer. Hans mål var å skape en parfyme av kjærlighet, slik at han for første i livet, kunne føle seg elsket. 

Men er det nok til å begrunne handlingene hans? Er det virkelig slik at en seriemorder kan bli tilgitt pga av omstendighetene? Pga bakgrunnen hans? Ville det ha vært greit å frikjenne en slik person?

Noen vil prinsipielt si nei, mens andre ja. 
Jeg håper å finne en annen aspekt i historien ved å lese boka. Kanskje det klarner samvittigheten min. 

En tysk trailer av filmen:

Digitale fortellinger

I dag har jeg med mine medelever vist frem de digitale fortellingene som vi har jobbet med i en stund. Jeg sitter igjen med mange forskjellige inntykk om digitale fortellinger. En ting er i hvertfall sikkert, det finnes mange måter å løse oppgaven på!

Oppgaven var å lage en helhetlig audiovisuell opplevelse rundt et tema som var bestemt på forhånd. Vi skulle formidle et budskap ved hjelp av bilder, musikk og en rød tråd, i denne sammenhengen en historie som blir lest opp parallelt med bildefremvisningen. Alle løste denne oppgaven på forskjellige måter og det var stor variasjon i klassen. Mange valgte å gå i grupper og dermed ble det færre presentasjoner. Det tror jeg var den viktigste årsaken til at vi unngikk mye repetisjon av temaer. 

Det var det første valget jeg gjorde i den oppgaven. Jeg bestemte meg for å jobbe alene av to årsaker. At jeg hadde lite tid til disposisjon til gruppearbeid videre framover og det ville ikke ha vært rettferdig ovenfor mine gruppemedlemmer, og fordi jeg hadde lyst til å få et personlig preg på presentasjonen min. Filmen jeg lagde skulle gjenspeile mine valg i livet.

Vi fikk velge mellom temaene ungdom og identitet, møte mellom ulike kulturer, å våge å være annerledes, kontroll, vennskap, materialisme og mot. Det var et tema som appellerte til meg. Det var ”Å våge å være annerledes”. Den appellerte til meg pga min kjærlighet for det unormale. Jeg ser på meg selv som en jente med annerledes interesser og smak enn de fleste andre på min alder. Veien til å bli den jeg er nå var ikke lett, men det er noe av det smarteste jeg har noensinne gjort. Og dette hadde jeg lyst til å vise til andre. Vise hvor fantastisk det er å kunne være seg selv uten å bli dømt og satt lenker på. Følelsen av å være fri både fra seg selv og fra omverden. Å leve uten en maske.

Jeg prøvde flere metoder for å løse oppgaven på best mulig måte, men jeg fikk ikke det til å bli like realitetsbasert som jeg ville ha det til. Jeg strevde med å få frem de euforiske følelsene jeg gjerne ville dele med mine medelever. Da var det på tide å gjøre et valg. Jeg skjønte etter hvert at det ikke nyttet å legge altfor mye av sjelen min for å få den til å bli en perfekt gjenfortelling av utopi. Da risikerte jeg at budskapet mitt forsvant og ville bli gjemt i skuffen med mislykkede presentasjoner. Jeg revurderte situasjonen og gikk for en mer stereotypeløsning i stedet. Jeg fant en protagonist, Mina, og brukte den ”vanlige” situasjonen om en jente som var utenfor vennegjengen fordi hun var annerledes. Etter hvert fant jeg ut at jeg trente en antagonist og brunkremsbertene var ikke langt unna!

Historien min var enkel og besto av korte setninger og simple ord uten dybde. Jeg ønsket ikke å komme med overbelastende ord som ”styrte” tilskueren til en konklusjon eller følelse. Målet mitt var å vise at det lønner seg å tørre å vise at man er unik, og det skulle jeg få til uten å manipulere tilskuernes emosjoner. 

Neste valg var å velge sang. Da gjaldt det å velge en sang som var inntrykksvekkende. Jeg er klar over at jeg kanskje er litt selvmotsigende nå, men jeg ser på det som to forskjellige ting å bli inspirert av en sang og at noen preker om hva du skal føle. 

Jeg satt og lekte med 3 sanger og var litt usikker på hva jeg skulle velge, men siden presentasjonen skulle være så personlig som mulig, valgte jeg ”Leave out all the rest” av Linkin Park. Jeg følte at den sangen gjenspeiler meg som person og muligens også mange andre som bryter ut av stereotypene sine. Den følelsen av å være noen, noen som man blir husket som. Ikke å være en i mengden, men den som skiller seg ut.

Jeg hadde enda et stort problem da jeg jobba med oppgaven og det var en av kriteriene: lydklipp. Man måtte lese inn historien sin i selve presentasjonen. Jeg prøvde å legge til noen lydklipp, men jeg syntes at det ødela budskapet og det som var poenget med historien. Jeg gjorde et litt dumt valg og jeg lot være å ta med stemmen. 
Målet mitt var å levere et budskap. Jeg kunne ha tenkt på karakteren og lagt til stemmeklipp selv om det ville ha ødelagt budskapet mitt. Men jeg valgte å heller ta imot en litt dårligere karakter enn å selge sjelen min.