Jødisk Partisansang

Det er enda et dikt som har rørt meg mye. Den heter Jødisk partisansang og er skrevet til minne om oppstanden i Warszawas ghetto våren 1943.

Dette lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røyk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handling, ikke ord

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat

Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred
Vi har reist oss og kan se vi er slått ned

Georg Johannesen

Lyrikk

Aust-Vågøy
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger som har fascinert meg lenge. Det finnes mange typer dikt. Lange og korte, abstrakte og konkrete, dikt med rim og dikt uten rim. Det er en veldig åpen sjanger, men det har ikke alltid vært slik. Moderne dikt er ofte utradisjonelle og må ikke følge et spesielt mønster, men tradisjonelle dikt har som regel en form for fast rim, rytme og struktur. Det finnes mange kjente diktere i Norge som Andre Bjerke, Inger Hagerup, Henrik Wergeland, Nordahl Grieg, Arnulf Øverland osv. Mange skriver om solide ting som krig og smerte, mens andre skriver om følelser og lykke. 

Jeg finner diktsjangeren noe magisk og eventyrlig. Jeg ser på dikt som noe personlig, noe som kommer direkte fra hjertet. Jeg har selv prøvd meg på å skrive dikt flere ganger, men tror ikke jeg mestrer det helt enda. Det er mange som synes det er vanskelig å lage egne dikt, men jeg tror det er fordi mange åpner seg litt når de skriver dikt, og de kvier seg når det skal bli vurdert. Det er vel grunnen til at jeg aldri kommer til å publisere mange av mine dikt. Noen dikt synes jeg det er greit å vise frem, men mange ikke. Jeg tror at det er mange som har det slik. Men, for meg er det ikke det å kunne vise frem diktene som er viktigst, men å skrive de. Å få ut tankene og følelsene sine, og likevel prøve å få det til å bli pent. Det er en utfordring, det!

Jeg har valgt et dikt av Inger Hagerup som heter Aust-Vågøy. Diktet ble skrevet i 1941, under 2. Verdenskrig. Jeg kom over dette diktet for ca. 6 år siden, og siden det har det vært en inspirasjon for meg. Måten jeg tolker diktet på gir meg mot, selvsikkerhet og motivasjon til å ikke gi opp. Uansett hva det gjelder. 

Diktet handler om Aust-Vågøy, et lite bondesamfunn, som ble angrepet av tyskerne under 2. Verdenskrig. Tyskerne angriper byen, og dette diktet skildrer det norske perspektivet. Jeg vil si at diktet gir nasjonsfølelse. Man sitter igjen med et sterkt inntrykk av handlingene til tyskerne og med sympati for ofrene. Sympati og stolthet. 

I have been challenged!! o_O

Jeg ble utfordret av Morten til å skrive 7 totalt uinteressante ting som folk ikke vet om meg. It's ON!

1. Jeg synes Jens Stoltenberg er søt.

2. Jeg overlever ikke uten 3timer med musikk hver dag, og da må jeg høre på minst en sang av Muse, ACDC og Linkin Park.

3. Når jeg gikk i 1.klasse på barneskolen gikk jeg til læreren min og klagde på den pedagogiske læremetodene hans og ba ham om å undervise klassen slik jeg syntes det var best. Han ville ikke høre på meg, så jeg skrev et laaangt brev til rektor der jeg ba om å få erstatta lærer siden jeg ikke lærte noe av ham =P

4. Jeg ble kalt kinderegg under hele ungdomsskolen. Mørk utapå, (veldig) blond inni, med en overraskelse i midten!

5. Jeg blir VOLDELIG når folk tar mobilen eller Ipoden min

6. Jeg er glad i å synge. Og når jeg begynner å synge, er det vanskelig å stoppe meg....

7. Jeg har spilt tverrfløyte i 3 år, blokkfløyte i 3 år, fiolin i 7 år, piano i 4 år og keyboard i 3-4 år. Likevel har jeg ikke mestret noen av instrumentene. Jeg tror jeg finner en 8åring som er flinkere enn meg.

Perfume: The story of a murderer

I dag var jeg på bokhandleren og kjøpte boka Perfume av Patrick Süskind. Boka ble filmatisert i 2006, av regissøren Tom Tykwer. Første gangen jeg så filmen var vinter 2007/08, og siden det har jeg vært fortryllet av filmen. Jeg må ærlig innrømme at jeg har sett den flere ganger enn det som er normalt, men jeg sliter med en ting; den etiske problemstillingen som har dukket opp i hodet mitt etter å ha sett filmen.
Filmen handler om Jean-Baptist Grenouille som er født i Frankrike på 1700-tallet. Han blir født i et bråkete, stinkende fiskemarked i Paris og moren hans prøver å kvele han minutter etter fødselen hans. Ved et mirakel blir moren oppdaget før hun kan drepe barnet pga Jean-Baptists høye skrik. Moren arresteres og senere henges.




Jean- Baptist har en eksepsjonell evne. Luktesansen hans er overlegent og han klarer å lukte og memorere alt, selv lukter ingen andre mennesker legger merke til. En dag kommer han over en skjønn jente, som lukter fantastisk. Han blir umiddelbart fasinert og følger henne til et mørkt hjørne og prøver å kysse henne. Hun stritter i mot og han ender opp med å drepe henne. Han prøver å bevare lukten hennes, men lykkes ikke. Jean-Baptist blir forferdet over det han har gjort, men det han eneste han angrer på er at han har mistet den nydelige duften hennes. 
Han blir besatt av å lære å bevare lukten av mennesker, og lage den perfekte parfymen. En parfyme som utstråler renhet og uskyld, i de mengder at den fikk mennesker til å føle kjærlighet. Problemet var at for å få tak i lukta på disse menneskene, måtte han drepe dem. Det var slik det startet. 

Han jaktet på rene, uskyldige og pene jenter som hadde akkurat den lukten han ville ha. Han trengte 13 perfekte jenter. Det var spesielt en jente som han ville ha, men som han feilet i å få tak i hver gang. Faren hennes gjorde alt i hans makt for å hindre Jean-Baptist i dette, og Jean-Baptist mistet nesten livet i forsøket, men greide å lure jenta til slutt.

Parfymen var komplett.

Det som skjer senere i filmen er ganske irrelevant for min problemstilling. Problemet mitt er at jeg har sympati for den hensynsløse seriemorderen Jean-Baptist. Hele livet hadde han blitt sett på som en byrde. Han var aldri elsket, ikke av en eneste sjel. Han hadde ingen å bry seg om han, og ingen som kunne lære ham forskjellen på rett og galt. En liten uskyldig unge uten kjærlighet og omsorg og rammer. Hans mål var å skape en parfyme av kjærlighet, slik at han for første i livet, kunne føle seg elsket. 

Men er det nok til å begrunne handlingene hans? Er det virkelig slik at en seriemorder kan bli tilgitt pga av omstendighetene? Pga bakgrunnen hans? Ville det ha vært greit å frikjenne en slik person?

Noen vil prinsipielt si nei, mens andre ja. 
Jeg håper å finne en annen aspekt i historien ved å lese boka. Kanskje det klarner samvittigheten min. 

En tysk trailer av filmen:

Digitale fortellinger

I dag har jeg med mine medelever vist frem de digitale fortellingene som vi har jobbet med i en stund. Jeg sitter igjen med mange forskjellige inntykk om digitale fortellinger. En ting er i hvertfall sikkert, det finnes mange måter å løse oppgaven på!

Oppgaven var å lage en helhetlig audiovisuell opplevelse rundt et tema som var bestemt på forhånd. Vi skulle formidle et budskap ved hjelp av bilder, musikk og en rød tråd, i denne sammenhengen en historie som blir lest opp parallelt med bildefremvisningen. Alle løste denne oppgaven på forskjellige måter og det var stor variasjon i klassen. Mange valgte å gå i grupper og dermed ble det færre presentasjoner. Det tror jeg var den viktigste årsaken til at vi unngikk mye repetisjon av temaer. 

Det var det første valget jeg gjorde i den oppgaven. Jeg bestemte meg for å jobbe alene av to årsaker. At jeg hadde lite tid til disposisjon til gruppearbeid videre framover og det ville ikke ha vært rettferdig ovenfor mine gruppemedlemmer, og fordi jeg hadde lyst til å få et personlig preg på presentasjonen min. Filmen jeg lagde skulle gjenspeile mine valg i livet.

Vi fikk velge mellom temaene ungdom og identitet, møte mellom ulike kulturer, å våge å være annerledes, kontroll, vennskap, materialisme og mot. Det var et tema som appellerte til meg. Det var ”Å våge å være annerledes”. Den appellerte til meg pga min kjærlighet for det unormale. Jeg ser på meg selv som en jente med annerledes interesser og smak enn de fleste andre på min alder. Veien til å bli den jeg er nå var ikke lett, men det er noe av det smarteste jeg har noensinne gjort. Og dette hadde jeg lyst til å vise til andre. Vise hvor fantastisk det er å kunne være seg selv uten å bli dømt og satt lenker på. Følelsen av å være fri både fra seg selv og fra omverden. Å leve uten en maske.

Jeg prøvde flere metoder for å løse oppgaven på best mulig måte, men jeg fikk ikke det til å bli like realitetsbasert som jeg ville ha det til. Jeg strevde med å få frem de euforiske følelsene jeg gjerne ville dele med mine medelever. Da var det på tide å gjøre et valg. Jeg skjønte etter hvert at det ikke nyttet å legge altfor mye av sjelen min for å få den til å bli en perfekt gjenfortelling av utopi. Da risikerte jeg at budskapet mitt forsvant og ville bli gjemt i skuffen med mislykkede presentasjoner. Jeg revurderte situasjonen og gikk for en mer stereotypeløsning i stedet. Jeg fant en protagonist, Mina, og brukte den ”vanlige” situasjonen om en jente som var utenfor vennegjengen fordi hun var annerledes. Etter hvert fant jeg ut at jeg trente en antagonist og brunkremsbertene var ikke langt unna!

Historien min var enkel og besto av korte setninger og simple ord uten dybde. Jeg ønsket ikke å komme med overbelastende ord som ”styrte” tilskueren til en konklusjon eller følelse. Målet mitt var å vise at det lønner seg å tørre å vise at man er unik, og det skulle jeg få til uten å manipulere tilskuernes emosjoner. 

Neste valg var å velge sang. Da gjaldt det å velge en sang som var inntrykksvekkende. Jeg er klar over at jeg kanskje er litt selvmotsigende nå, men jeg ser på det som to forskjellige ting å bli inspirert av en sang og at noen preker om hva du skal føle. 

Jeg satt og lekte med 3 sanger og var litt usikker på hva jeg skulle velge, men siden presentasjonen skulle være så personlig som mulig, valgte jeg ”Leave out all the rest” av Linkin Park. Jeg følte at den sangen gjenspeiler meg som person og muligens også mange andre som bryter ut av stereotypene sine. Den følelsen av å være noen, noen som man blir husket som. Ikke å være en i mengden, men den som skiller seg ut.

Jeg hadde enda et stort problem da jeg jobba med oppgaven og det var en av kriteriene: lydklipp. Man måtte lese inn historien sin i selve presentasjonen. Jeg prøvde å legge til noen lydklipp, men jeg syntes at det ødela budskapet og det som var poenget med historien. Jeg gjorde et litt dumt valg og jeg lot være å ta med stemmen. 
Målet mitt var å levere et budskap. Jeg kunne ha tenkt på karakteren og lagt til stemmeklipp selv om det ville ha ødelagt budskapet mitt. Men jeg valgte å heller ta imot en litt dårligere karakter enn å selge sjelen min.