Meg selv av Henrik Wergeland

Vi har lest og analysert “Meg selv” av Henrik Wergeland, et dikt som jeg har hatt mye glede av.
Wergeland bruker konsekvent seg selv i forhold til ulike naturbilder og bruker motsetninger for øvrig i diktet. Motsetningene kommer tydelig frem når han bruker “meg seg” mot “de andre”, altså de han prøver å overbevise. Han er overbevisende og virker nokså selvgod, nesten høy på pæra på starten av diktet.

Wergeland bruker besjeling og sammenligning mellom mennesket og naturen, i tillegg til vakker symbolbruk. For eksempel blir muslingen i strofe 10 sammenlignet med hjertet. Fuglen er ei symbol på noe godt som tok vekk hans hat. I strofe 16 står dette: "Hvilken rikdom for en dødelig!" Ordet dødelig er et symbol på mennesker. Han tar også bekken i bruk som et symbol. Alle disse virkemidlene er svært typiske trekk ved den romantiske diktingen. I dette diktet fryder dikteren seg over å få oppleve våren. Sjela til Wergeland er bristeferdig, men vil slå ut i blomst sammen med blomstene. Han sier det er slektskap mellom sjelen og stjernene, og dette bygger opp under romantikkens syn på at alt i universet er ett.

Den franske revolusjon i 1739 var med på å inspirere romantikken, og det var også denne revolusjonen som var tiden hvor romantikken fikk sitt første feste i Europa. En sentral person å trekke frem når det er snakk om den franske revolusjonen og romantikken er Jean-Jaques Rousseau. Rousseau var en fransk revolusjonstekniker som mente at mennesket måtte "tilbake til naturen", tilbake til det opprinnelige og naturlige. Med dette mente han at menneske og naturen skulle stå side om side, og at gud var i alt, og ikke kunne forklares av fornuften, så derfor måtte man bruke fantasien. I romantikken ble det som sagt lagt stor vekt på følelser og dette kan vi gjenkjenne både i dikt og billedekunst. Fantasifulle drømmebilder er typisk for romantikken, og kunstnerne brukte mye farger for å utrykke seg. Diktene fra romantikken var fylt med beskrivelser og overdrivelser, og dikterne skrev dramatisk og følelsesladd.

Dovenskap i Regnvær av Henrik Wergeland handler om møtet med forskjellige arbeiderklasser. Han møter på en steinbryter og blir overasket over de fillete klærne og arbeidsmoralen deres. De har ingen intensjon om å stelle seg slik vi vil se på det som en selvfølge i dag, eller få seg nye klær. De jobbet fast og trutt med godt humør, til tross for de elendige kårene. I to dager er det regn, og når han spør hva seinbryterne har gjort hjemme sier han at han bare har sovet. Jeg mener Wergeland prøvde her å kritisere hvordan samfunnet spesielt i jobb-sammenheng var, og hva det gjorde med livene til folk. Derfor kan han kvalifiseres som en moderne dikter.