It’s bloody football!

Det er fredag 20. mars. Klokka nærmer seg. Tida er snart inne. 
Jeg kjenner en kriblende følelse i magen, samtidig som en klump vokser seg større og større i halsen. Tida er inne. Halsen min er fullstendid tørr. Hjertet mitt hamrer fortere og fortere, og det kommer til et punkt der jeg tror jeg ikke klarer mer. Kanskje jeg skulle snu meg og bare gå i steden for å se på? Men nei, nå var det for sent. Nå skjer det.

“And Manchester United will meet FC Porto in the Champions League quarter-final.”

Jeg tror hjertet mitt kommer til å hoppe ut av kroppen min og ta en liten dans. Dette var drømmen, dette var bønnen og nå var de innfridd.

Du lurer kanskje på hvordan det er mulig å engasjere seg så vanvittig mye i fotball? Hvordan det er overhode mulig å få så sterke følelser til det? Det, min venn, er det fantastiske med fotball.

Jeg skal ikke sitte her og fortelle og mekanismen bak hjernen og fotball. Det jeg derimot skal fortelle er hvorfor Manchester United skal vinne Champions League i år også. 

Jo, du skjønner. De potensielle motstanderne  var Porto, Villarreal, Arsenal, Bayern München, Liverpool, Chelsea og Barcelona. Hvis vi hadde fått Arsenal, Liverpool eller Chelsea tror jeg at jeg ville ha gravd meg ned i en dyp grøfte og vært der til kvartfinalene var over. Vi ville ha banka dem lett, men jeg tror jeg ville ha fått hjerteinfarkt av nervøsitet. Vi fikk Barcelona i fjor og det var nok for meg. Jeg husker fortsatt at jeg var hos Sana i a-klassen og skrek utover hele dønski da Scholes klinka ballen elegant i mål og sikra oss en plass videre i turneringa. Og også når John Terry bomma på straffen under finalen. Hele taket letta.

Uansett er jeg veldig fornøyd med Porto. Når vi knuser Porto, skal vi møte enten Villareal eller Arsenal i semifinalen, og det burde ikke utgjøre noen stor trussel. I finalen møter vi enten Liverpool eller Chelsea, og det vil være litt vanskeligere, men vi greier det nok i år og, som i fjor!

Og nå må jeg kollapse i senga mi og drømme søte drømmer.