torsdag 29. januar 2009

Lyrikk

Aust-Vågøy
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.


Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger som har fascinert meg lenge. Det finnes mange typer dikt. Lange og korte, abstrakte og konkrete, dikt med rim og dikt uten rim. Det er en veldig åpen sjanger, men det har ikke alltid vært slik. Moderne dikt er ofte utradisjonelle og må ikke følge et spesielt mønster, men tradisjonelle dikt har som regel en form for fast rim, rytme og struktur. Det finnes mange kjente diktere i Norge som Andre Bjerke, Inger Hagerup, Henrik Wergeland, Nordahl Grieg, Arnulf Øverland osv. Mange skriver om solide ting som krig og smerte, mens andre skriver om følelser og lykke. 

Jeg finner diktsjangeren noe magisk og eventyrlig. Jeg ser på dikt som noe personlig, noe som kommer direkte fra hjertet. Jeg har selv prøvd meg på å skrive dikt flere ganger, men tror ikke jeg mestrer det helt enda. Det er mange som synes det er vanskelig å lage egne dikt, men jeg tror det er fordi mange åpner seg litt når de skriver dikt, og de kvier seg når det skal bli vurdert. Det er vel grunnen til at jeg aldri kommer til å publisere mange av mine dikt. Noen dikt synes jeg det er greit å vise frem, men mange ikke. Jeg tror at det er mange som har det slik. Men, for meg er det ikke det å kunne vise frem diktene som er viktigst, men å skrive de. Å få ut tankene og følelsene sine, og likevel prøve å få det til å bli pent. Det er en utfordring, det!

Jeg har valgt et dikt av Inger Hagerup som heter Aust-Vågøy. Diktet ble skrevet i 1941, under 2. Verdenskrig. Jeg kom over dette diktet for ca. 6 år siden, og siden det har det vært en inspirasjon for meg. Måten jeg tolker diktet på gir meg mot, selvsikkerhet og motivasjon til å ikke gi opp. Uansett hva det gjelder. 

Diktet handler om Aust-Vågøy, et lite bondesamfunn, som ble angrepet av tyskerne under 2. Verdenskrig. Tyskerne angriper byen, og dette diktet skildrer det norske perspektivet. Jeg vil si at diktet gir nasjonsfølelse. Man sitter igjen med et sterkt inntrykk av handlingene til tyskerne og med sympati for ofrene. Sympati og stolthet. 

1 kommentar:

Anonym sa...

Kjekt for en godt voksen mann å se at en samfunnsengasjert ungdom har sans for lyrikk! Går du litt lenger tilbake i historien (Inger Hagrup levde tross alt til 1985!), finner du som AUFer kanskje noe av interesse hos Rudolf Nilsen, f.eks. dette:


REVOLUSJONENS RØST


Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel her efter sin egen skikk.

Gi meg de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige
smil.

Ja gi meg de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant
dere er kalt.