tirsdag 7. september 2010

Meg selv av Henrik Wergeland

Vi har lest og analysert “Meg selv” av Henrik Wergeland, et dikt som jeg har hatt mye glede av.
Wergeland bruker konsekvent seg selv i forhold til ulike naturbilder og bruker motsetninger for øvrig i diktet. Motsetningene kommer tydelig frem når han bruker “meg seg” mot “de andre”, altså de han prøver å overbevise. Han er overbevisende og virker nokså selvgod, nesten høy på pæra på starten av diktet.

Wergeland bruker besjeling og sammenligning mellom mennesket og naturen, i tillegg til vakker symbolbruk. For eksempel blir muslingen i strofe 10 sammenlignet med hjertet. Fuglen er ei symbol på noe godt som tok vekk hans hat. I strofe 16 står dette: "Hvilken rikdom for en dødelig!" Ordet dødelig er et symbol på mennesker. Han tar også bekken i bruk som et symbol. Alle disse virkemidlene er svært typiske trekk ved den romantiske diktingen. I dette diktet fryder dikteren seg over å få oppleve våren. Sjela til Wergeland er bristeferdig, men vil slå ut i blomst sammen med blomstene. Han sier det er slektskap mellom sjelen og stjernene, og dette bygger opp under romantikkens syn på at alt i universet er ett.

Ingen kommentarer: