Meg selv av Henrik Wergeland

Vi har lest og analysert “Meg selv” av Henrik Wergeland, et dikt som jeg har hatt mye glede av.
Wergeland bruker konsekvent seg selv i forhold til ulike naturbilder og bruker motsetninger for øvrig i diktet. Motsetningene kommer tydelig frem når han bruker “meg seg” mot “de andre”, altså de han prøver å overbevise. Han er overbevisende og virker nokså selvgod, nesten høy på pæra på starten av diktet.

Wergeland bruker besjeling og sammenligning mellom mennesket og naturen, i tillegg til vakker symbolbruk. For eksempel blir muslingen i strofe 10 sammenlignet med hjertet. Fuglen er ei symbol på noe godt som tok vekk hans hat. I strofe 16 står dette: "Hvilken rikdom for en dødelig!" Ordet dødelig er et symbol på mennesker. Han tar også bekken i bruk som et symbol. Alle disse virkemidlene er svært typiske trekk ved den romantiske diktingen. I dette diktet fryder dikteren seg over å få oppleve våren. Sjela til Wergeland er bristeferdig, men vil slå ut i blomst sammen med blomstene. Han sier det er slektskap mellom sjelen og stjernene, og dette bygger opp under romantikkens syn på at alt i universet er ett.