Matt 18.20

Tematikken for utdraget fra ”Rundt solen i ring” av Tor Åge Bringsværd er rasisme, toleranse og segregering. Forfatteren har valgt å bruke forskjellige virkemidler for å forsterke effekten av teksten. Blant disse virkemidlene finner vi allusjon. Allusjon er å henvise subtilt til andre tekster, for eksempel gjennom sitater. Bringsværd har valgt å bruke kilden som blir oftest referert til i allusjoner, nemlig Bibelen.

Det første hintet vi får er navnet på utdraget som er ”Matt. 18.20”, som er en direkte henvisning til bibelen. Deretter presenterer forfatteren et sitat fra gitt bibeltekst slik at leseren er klar over hva det er snakk om. I det siste avsnittet fortelles det at den mørke mannen hadde naglesår i håndflatene – enda en henvisning til bibelen. Allusjonen er også brukt i form av gjentagelse med stadige referanser til bibelen.

Forfatteren har også valgt å bruke kontraster som for eksempel en svart mann i en ”hvit kirke” og det grove språket til de tilstede i kirken. Språket passer ikke i en kirke og det står også i kontrast til den svarte mannen som ikke sa et ord.

Filmanmeldelse: Vinterland

Filmen Vinterland (2007) er regissert av Hisham Zaman som også har regissert Bawke. Filmen tar for seg problemer med integrering, arrangert ekteskap og problemene ved å komme et helt nytt land.

Renas (Raouf Saraj) er en kurder som bor i Troms. Han gifter seg med Fermesk (Shler Rahnoma) fra Kurdistan og får henne til å komme til Norge med familiegjenforening som grunnlag. Det pussige er at Renas aldri har møtt Fermesk før. De har kun sett bilder av hverandre, vekslet brev og snakket på telefon. Problemene starter når Renas skal møte kona si for første gang på flyplassen og hun er ikke slik han hadde forventet at hun skal være…

Vinterland er filmet i Nord-Norge og filmen bærer preg av den vakre nordnorske naturen, og de små problemene den kan føre med seg. Alt i alt er Vinterland en fin komediefilm med en god dose innvandrerhumor. Selv om det er alvorlige problemer den tar opp, er det likevel fremstilt på en humoristisk måte. Det som trekker filmen ned er lengden og den brå slutten. Filmen varer i 52 min.

Terningkast: 4-

Reklameprosjekt

Vi har nylig hatt reklameprosjekt på skolen der vi skulle lage en informasjonsvideo om skolen der målgruppen skulle være de potensielle nye elevene. Jeg, Vetle, Pernille, Kristiane og Dag  var på gruppe og hadde en fin idé om hvordan vi skulle løse dette.

Vi møtte på flere promblemer som tidsbegrensning, mangel på et ordentlig videokamera og redigeringsprogrammer som svikta helt. Men vi greide oppgaven veldig bra, og jeg fikk mye ut av de ukene vi jobbet med det. Jeg lærte mye om lys og kamera, og nærte nye ting om min egen kamera. Jeg skulle ønske at jeg hadde mer tid til å jobbe sammen med gruppa etter skoletid  med prosjektet, men vi måtte greie oss med den tida vi hadde.

Vi bestemte oss for å lage en ren informasjonsfilm slik at vi ikke glemmer å oppfylle kravene i oppgaven og det var mest hensiktsmessig med tanke på tida vi hadde. Kreativitet er ikke prioritert når man har dårlig tid, men jeg synes vi greide å få en fin balanse uansett.

Jeg synes de fleste andre gruppene taklet oppgavene bra også. Det var naturligvis noen grupper som skilte seg mer ut enn andre, og gruppene som skilte seg særegent ut var gruppe 4 og gruppe 6. Gruppe 4 hadde løst oppgaven på en humoristisk måte og jeg holdt på å le meg i hjel av “partyheisen”, men gruppe 6 skilte seg desidert best ut da de hadde den beste og mest oversiktelig informasjonsfilmen.

Reklame!

Denne ukas blogglekse handler om reklame! Jeg er både glad for temaet og for fristen som vi har fått, som er på en uke lengre enn det vi pleier å få. Reklame er noe alle er kjent med, uansett hvilke fritidsinteresser de har. De første assosiasjoner jeg får når jeg hører ordet “reklame” er en fjernsynsreklame som er fargerik og oppsiktsvekkende.

En reklame er et medium mellom en produsent og en målgruppe for å få produsentens produkt til å virke attraktiv. Reklamen vil som regel kun trekke frem det beste ved et produkt og kan til tider oppfattes som manipulerende. Mange synes at reklame er plagsomt, og jeg faller lett inn i den kategorien. Men selv om jeg irriterer meg over all papiret som går til spill hver gang jeg åpner postkassa og finner en bunke med glanspapir med forskjellige lokkende priser, skjønner jeg at reklame er nødvendig. Posten får f eks mye av inntekten sin ved å sende reklame, og foruten ville posttilbudet ha vært dyrt.

 

Jeg har valgt å analysere en reklame som har påvirket meg veldig.

Denne videoen ble sendt på norske kanaler med norsk tekst av Statens vegvesen for noen år sida. Den har tydeligvis vært effektiv, for hver eneste gang jeg tenker på ordet reklame, så dukker denne reklamen opp i hodet mitt. Og jeg tenker på den hver eneste gang jeg sitter i bilen og skal ta på bilbelte.

Som dere kanskje har sett, så er reklamen for økt bruk av bilbelte. De viser innsiden av en bil som har vært utsatt for en ulykke. “Sjelen” eller “essensen” eller hva man kaller det flyr opp til “himmelen”, men sjelen til han som har på seg bilbelte greier ikke å komme seg løs fra bilbeltet og det ender opp med at han våkner mens alle de andre som ikke hadde på seg bilbeltet kommer til “himmelen”.
Seerne skjønner at livet hans ble reddet pga det bilbeltet, og jeg tror at denne reklamen hadde effekt på mange nordmenn. Reklamefilmen bruker mørke farger og dyster musikk for å poengtere stemningen og for å ha en sterkere effekt på seerne. Det er ingen stemmebruk i reklamen bortsett fra en mann som puster tungt på slutten da han innser at bilbeltet reddet livet hans.

Jeg oppfatter reklamen som intrykksvekkende og den når virkelig frem til meg. Den er veldig enkel og består kun av én scene, men likevel blir reklamen værende i hukommelsen. Første gangen jeg så reklamen syntes jeg at den var kreativ og følelsesmessig engasjerende. Jeg tror ikke at jeg kommer til å glemme denne reklamen med det første.

Filmanalyse: Mitt liv som hund

Filmen Mitt liv som hund er basert på den selvbiografiske romanen av svenske Reidar Jönsson med samme navn. Filmen kom ut i 1985 i Sverige og 1987 i USA. Filmen er regissert av svenske Lasse Hallström. Filmen er på svensk og handlingene finner sted i Sverige. Filmen handler om Ingemar, en 12 år gammel gutt som har ei litt syk mor som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Ingemar er som gutter flest veldig rampete og kommer i trøbbel, noe som tærer på moras helse. Han blir sendt til å bo hos en onkel i ferien mens mora skulle få lov til å hvile. Han kommer til landsbyen Småland hos onkelen Gunnar og tanta Ulla.
Her blir han kjent med ungene i området og igjen viser egenskaper som barn ofte har; egenskapen til å tilpasse seg et nytt område. Litt senere i filmen omkommer mora og Ingemar blir sendt tilbake til Småland permanent.

Hovedpersonene i filmen er Ingemar, Saga og mora. Det er flere personer i filmen som har en medvirkende rolle, men jeg føler at det er disse tre personene filmen egentlig dreier seg om. Selv om mora ikke er den mest fremtredende figuren i filmen, er hun likevel den som setter i gang alt. Hennes personlighet gjenspeiler seg i noen av valgene Ingemar tar og vi kan se hvordan Ingemar sitter igjen med tanker om hans mors død og den tida de hadde sammen før hun ble syk.
Saga er en guttejente som Ingemar spiller fotball sammen med og bokser med i fritida. Hun er tydelig interessert i ham, men er redd for å vise det. Til tider virker det som om Ingemar er og interessert i Saga, men han greier å maske det mer enn Saga. De bruker mye tid sammen, og til slutt “gir han etter” for Saga. Dette blir ikke fortalt med ord i filmen, men blir bare forstått av publikum. Det virker som Ingemar vokser litt psykisk i løpet av filmen.

Filmen er stort sett kronologisk, bortsett fra de scenene der Ingemar tenker tilbake på den tida han og moren brukte sammen før hun ble syk. Man ser også tydelig at dette er fortid pga lyseffektene som blir brukt.

Handlingen foregår i 1950-tallet og dette viser de med musikk og med nyheten om at svenske Ingemar Johansen vant VM i boksing.

Jeg tror et av temane i filmen er barndom. Noe av det som gjorde filmen underholdende var Ingemars naivhet og de valgene han gjorde som er typisk for barn. Hvordan han ignorerte normale voksne normer og gjorde ting som er typisk for barn å gjøre. Samtidig som han oppførte seg så naivt, hadde han også vært vitne til en sterk påkjenninig, nemlig morens død. Det er også et av temaene i filmen tror jeg, det å komme seg videre. 

Mine filmvaner

Film er en sjanger som så godt som alle ungdommer i Norge har et forhold til. Noen ser mye på film, andre ser sjelden på film. Og noen ser på altfor få filmer i forhold til hvor mange de egentlig har lyst til å se. Jeg tror nok at jeg havner i den siste kategorien. Men jeg tror at det også gjør sitt for at jeg ikke bruker unødvendig tid på å se en haug med dårlige filmer. Når man har begrenset tid til å se filmer, så velger man filmene man vil se med omhu (sett bort i fra de rare impulsene jeg får midt på natta til å se rare kommersielle filmer). Som regel konsulterer jeg meg med venner, kjæreste eller bekjente før jeg ser en film, og etter de som har anbefalt den sin smak, vet jeg om den passer meg eller ikke.

Jeg tror ikke jeg liker en spesiell type filmsjanger. Jeg kan egentlig se alt fra Western til romantiske komedier, selv om jeg pleier å holde meg unna skrekkfilmer når jeg sitter hjemme alene og det er mørkt ute.

En av mine favorittfilmer er American History X. Jeg så den for  første gang for noen måneder siden, og filmen har gjort et kraftig inntrykk på meg. Det var ikke bare plottet i filmen som var ufattelig bra, men alt! Musikken, kameravinkel, farge og alle slike smådetaljer som gjør en film komplett var definitivt på plass. Filmen traff blink hos meg og det er en av de filmene som jeg ofte tenker over.

Filmen handler om Derek Vinyard (Edward Norton) som kommer ut av fengsel etter å ha sonet for drap på noen afroamerikanske menn som prøvde å stjele bilen hans, og broren hans Danny Vinyard (Edward Furlong) som forguder broren hans. Derek er nynazist og betraktes som den store helten og lederen for det lokale nynazistiske “klubben”. Danny gleder seg til Derek kommer ut av fengsel og ønsker å bli som storebroren sin.  Men når Derek kommer ut av fengsel er han overbevist om at Danny ikke skal få samme fremtid som ham, og tar all avstand fra det nynazistiske miljøet. Danny er skuffet over broren og skammer seg over brorens valg, og nekter å følge brorens gode eksempel.
Samtidig som vi følger Danny i hans liv, får vi se flashbacks av Dereks og Dannys oppvekst og Dereks tid i fengsel. Vi skjønner hvordan f eks farens holdning til ikke-hvite har påvirket guttene, samtidig som vi skjønner hvorfor Derek har lært seg å akseptere menneskene som han hatet før. For det er det som gjør Derek unik fra de andre nynazistene; Derek er intelligent. Den intelligensen gjorde Derek farlig, men den intelligensen gjorde også sitt for at Derek var i stand til å innse sine feil. Nå måtte Derek brukte intelligensen sin for å hindre at broren hans gikk i samme felle som ham.

Slutten på filmen var ekstremt uventet og sjokkerende at jeg satt og skalv hos kjæresten min i flere minutter etterpå. Jeg kunne rett og slett ikke glemme det som hadde skjedd. Det var også en annen scene som gjorde inntrykk på meg, men kun fordi den var voldelig. Dere som har sett filmen vet hva jeg snakker om når jeg sier: asfalt og svart mann. Eller bare Curb scene.

Jeg tror filmen egentlig handler om kjærlighet og valg, men også om rasisme og påvirkningskraft. Det er en film som det er vanskelig å glemme og det åpnet et nytt perspektiv for meg. Alt i filmen er et bevisst valg av regissøren Tony Kaye. Musikken, effektene ( f eks noen scener i filmen er svart/hvitt), replikkene, alt er konstruert for å vekke følelser hos seerne.

Jeg anbefaler filmen på det sterkeste!

PS. Jeg tenkte på å legge til en trailer, men den offisielle traileren til filmen er utrolig dårlig at det ikke er noe vits. Jeg har aldri sett en verre trailer på en så god film i hele mitt liv…

The Fray – How to save a life.

Denne uka har vi fått enda en utfordring av våres eminente lærer, Liv Kristin. Vi skal ta for oss en musikkvideo og skrive om den. Dette var en veldig vanskelig utfordring for meg som aldri ser på MTV/The Voice og sjelden på musikkvideoer. Men jeg greide å lande på How to save a life av The Fray. Mange tenker vel at det eren “trygg” sang å velge siden den er så kjent, men grunnen til at jeg valgte sangen er fordi den har gjort spesiellt inntrykk på meg.  Sangen er hentet fra albumet How to save a life og ble utgitt i 2005. Sangen tilhører sjangeren alternativ rock, som er en ganske bred sjanger som rommer mange varianter av musikk. Det er litt vanskelig å spesifisere hvem målgruppen til sangen er, ettersom den ikke åpenbart appellerer til en spesifikk alder eller type mennesker.

Jeg tror sangen handler om å kjenne en person som tar livet sitt og hvordan det er å være igjen og om de tankene man har rundt det. Blant annet skyldfølelse og de lite hjelpsomme tankene som sier at det er noe man kunne ha gjort for å hindre at personen tok livet sitt. Sangen og videoen er en slags manual som er ment for de som skulle ha hatt selvmordstanker og hvordan bevege seg fra tankene, og bli kvitt sorgen og sinnet. Å prate om problemet, i stedet for å låse den i en skuff.

Videoen starter med Isaac Slade som spiller piano I et hvitt rom. I det han sier ”Step one”(det sangen begynner med) kommer det masse ord på en glassplate. I gjennom hele sangen ser man forskjellige barn i alderen 12-18 som gråter, er sinte og deprimerte. Rommet det er filmet i er hvitt og det skaper en kontrast forhold til teksten. Det blir litt ”Halleluja” stemning. Jeg ville ha kalt det en lyrisk video eller en collage ettersom det er fragmatisk og til tider litt usammenhengende. De hopper i mellom scener og personer og tallene hopper fram og tilbake hele tida.

Teksten kan enten stemme perfekt med videoen, eller så kan den bomme helt. Det kommer helt ann på hvordan du tolker teksten. Teksten kan tolkes på mange forskjellige måter, og det helt åpenbare er at det er to mennesker som har et vrient forhold der kommunikasjon er vanskelig. Det er det versene tyder på med det første, men da skurrer betydningen på refrenget. Etter å ha sett videoen tolket jeg teksten på en annen måte, og da stemte det overens. Min tolkning på sangen har jeg skrevet i andre avsnitt på blogginnlegget.

Vokalisten Isaac Slade er med i musikkvideoen, men ikke de 3 andre medlemmene i bandet. Vokalisten spiller i tillegg piano og det er han som er hovedpersonen i videoen, mens de andre barna har biroller, som likevel påvirker seeren. Pianomusikken i sangen skaper helt klart en stemning. Det er en enkel melodi som er lett å spille på piano, og det er ingen fancy riff i sangen. Jeg tror dette er et bevisst virkemiddel for å få lytteren/seeren til å fokusere på teksten.
I videoen dukker det opp setninger på skjermen, og det er også helt klart med på å skape stemning i sangen. Kameraet har nesten ingen andre vinkler enn rett fram inn i vokalistens ansikt og ansiktene på barna. Dette gir et personlig preg på videoen som knytter seeren til sangen og teksten.

Jeg mener at videoen er vellykket. Den er inntrykksvekkende, emosjonell og skaper sympati hos seerne. Sangen er også pen og enkel, noe som gjør den lett å huske og synge på. Dette er selvfølgelig ingen forutsetning for en god sang eller video, men i denne sammenhengen er det et lite pluss. Jeg valgte denne videoen fordi den gjorde spesielt inntrykk på meg. Jeg liker sangen godt, og har sunget den på Singstar. Hva er vel bedre enn det?

Teksten finner du under videoen.

The Fray - How To Save a Life (version 2) | Music Videos | SPIKE.com

"How To Save A Life"

Step one you say we need to talk
He walks you say sit down it's just a talk
He smiles politely back at you
You stare politely right on through
Some sort of window to your right
As he goes left and you stay right
Between the lines of fear and blame
And you begin to wonder why you came

Where did I go wrong, I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up with you all night
Had I known how to save a life

Let him know that you know best
Cause after all you do know best
Try to slip past his defense
Without granting innocence
Lay down a list of what is wrong
The things you've told him all along
And pray to God he hears you
And pray to God he hears you

Where did I go wrong, I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up with you all night
Had I known how to save a life

As he begins to raise his voice
You lower yours and grant him one last choice
Drive until you lose the road
Or break with the ones you've followed
He will do one of two things
He will admit to everything
Or he'll say he's just not the same
And you'll begin to wonder why you came

Where did I go wrong, I lost a friend
Somewhere along in the bitterness
And I would have stayed up with you all night
Had I known how to save a life

How to save a life
How to save a life

Resyme av intervju med Heidi Linde

Vi har fått muligheten til å se en video av manusforfatter Heidi Linde der hun forteller om den spennende jobben hennes. Hun hadde skrevet to barnebøker allerede, og dette hjalp henne litt. Selv om man skulle ha trodd at det er mange like elementer, er det likevel mye som er annerledes. F eks. er det mange andre å forholde seg til. Du jobber med et stort team som består av skuespillere, regissører, scenearbeidere osv. Pluss at i en film skal det skje noe hele tida for at filmen ikke skal være kjedelig, noe man slipper å tenke på konstant når man skriver en bok.

Det finnes en hel skole for de som har lyst til å jobbe med film. Filmskolen befinner seg i Lillehammer og Heidi Linde har selv gått på den skolen i 3 år. Hun har en dynamisk og spennende jobb som hun trives godt i, selv om det kan til tider være tøft å ikke ha en ”stabil jobb” der man jobber fra 9 til 16 og har en stabil inntekt. Noen ganger er det hun som går til en produsent og spør om de er interessert i ideen hennes, mens andre ganger er det selskaper som ringer henne og spør om hun kan være interessert i å skrive noe for dem.

Det er en utfordring å skrive et manus til en hel film. Det er faktisk mye tøffere enn det mange tror at det er. Alt du ser i en film er skrevet på manuset. Kullisser, ansiktsuttrykk, replikker, ALT! Det tar lang tid å skrive et slikt detaljert manus, og tar enda lengre tid å gjøre det om til en film. Det kan ta årevis før et manus kan bli ferdig til å spilles inn. Det er mye man skal tenke på når man skriver et manus, det viktigste er at de som ser filmen husker filmen en stund samtidig som den er underholdende. Det er en utfordrende jobb, men heldigvis godt betalt.

Egner du deg til å bli manusforfatter? Er du glad i å se film? Er du glad i å skrive og har mange spennende ideer og tanker? Da kan det kanskje være tingen for deg! Som manusforfatter er man nødt til å tåle litt kritikk og ha egenskapen til å samarbeide med andre. Og selvfølgelig ha gode ideer!

Flowers and football tops - Glasvegas

Denne uka skal vi skrive om sangtekster. Når jeg så bloggleksa ble jeg først ganske letta, før jeg fikk panikk. Jeg ble først letta fordi sangtekster er noe jeg virkelig kan. Jeg skrev som et av de 7 punktene om meg at jeg hører på minst 3 timer med musikk hver dag, men jeg har telt ordentlig den siste uka og kommet frem til at jeg bruker i gjennomsnitt 5-6 timer hver dag på musikk. Man skulle ha trodd at jeg ikke ville møte på noen problemer i ukens blogglekse, men der tok jeg skammelig feil. Jeg greide rett og slett ikke å bestemme meg for hvilken sang jeg skulle velge!

Jeg hører på ganske mye variert musikk og det var helt umulig å bestemme seg for verken artist eller sang. Hva skulle jeg velge? Musikk med godt lyrisk innhold, velkjente hitlåter eller musikk som rørte meg? Jeg valgte atter en gang med hjertet (jeg er nødt til å slutte med det snart, det går meg på nervene), og valgte en sang av et av mine favorittband som har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er ikke fordi sangforfatteren er et lyrisk geni, men fordi den sangen er skrevet til en hendelse som har gått veldig inn på meg. Sangen heter ”Flowers and football tops” og er av Glasvegas, et skotsk band som jeg virkelig har sansen for. Sangen tar utgangspunktet i drapet på fotballsupporteren fra Glasgow, Kriss Donald i 2004. Kriss Donald var ung gutt på 15 som ble knivstukket 13 ganger, og med massive interne blødninger brent levende. Kun fordi han hadde på seg feil fotballdrakt. Jeg var 10 år da dette skjedde, og det er en av hendelsene i verden som har gjort et varende sterkt inntrykk på meg. Som en ung og naiv fotballsupporter skjønte jeg rett og slett ikke hvordan det var mulig å gjøre noe så grusomt mot en liten gutteunge kun fordi han heiet på et annet fotballag. 

Baby
Why you not home yet
Baby it’s getting late
I wish you would be home by now.
Door bell rings
Who could it be at this time?
Police on my left and right
My son’s not coming home tonight

Baby, they don’t need to show
It’s over, I know
Baby, they don’t need to show
Flowers and football tops, I know
Baby, baby, baby, why you?

No sweeping exits
No Hollywood endings
Flowers and football tops 
Don’t mean a thing.

My baby is six feet under
Just another number
My daughter without her brother

Baby, they don’t need to show
It’s over, I know
Baby, they don’t need to show
Flowers and football tops, I know

My baby is gone…

You are my sunshine
My only sunshine
You make me happy 
When skies are grey
I hope you noticed
How much I loved you
How could they take my sunshine away?

Sangen bygger klart en stemning fra første strofe. Man får vite at noe er galt, og at politiet er der. Både teksten og musikken er med på å skape en dyster stemning.  
Teksten i seg selv er veldig utfyllende, og man er ikke nødt til å ha hørt om Kriss Donald for å vite hva som har skjedd. Det eneste problemet er at Glasvegas synger med en skotsk dialekt (som jeg for øvrig synes er ekstremt sjarmerende), som gjør det litt vanskelig å høre hva de sier hele tida. 
Det er selvfølgelig en fordel å vite litt om bakgrunnen til sangen, men ingen forutsetning. Sangen er et tydelig uttrykk for sorg, og artisten selv har sagt at poenget med denne sangen var å be oss om å sette oss selv inn i andres situasjoner. Hva ville vi ha gjort om noen nær oss hadde gått bort? Samtidig som sangen skaper stor sorg i meg, blir jeg også veldig provosert av urettferdigheten i denne situasjonen. Det kommer tydelig fra i sangens siste linje (How could they take my sunshine away?) at barnet til denne personen har blitt myrdet. 
Siste strofe i sangen er også den mest inntrykksvekkende for meg. Jeg får assosiasjoner til den legendariske fotballversjonen av You are my sunshine som ble sunget om Solskjær (You are my Solskjær, my Ole Solskjær. You make me happy, when skies are grey. You keep on scoring when it gets boring/And Alan Shearer was fucking dearer. Please don’t take my Solskjær away). Jeg tror dette er et bevisst valg av sangforfatteren ettersom mange i England (i alle fall United-supportere) har ekstastiske følelser knyttet til denne sangen. Jeg tror at dette er et bevisst virkemiddel, både for å referere til fotballen og for å understreke sorgen.
Jeg får i hvert fall et kraftig emosjonelt inntrykk hver gang jeg hører på slutten av sangen. Når han begynner å synge ”I hope you noticed..” fryser jeg et sekund og alt blir til is. Det må jeg si er en veldig effektiv virkemiddel.

Lyrikk

Aust-Vågøy
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Lyrikk er en skjønnlitterær hovedsjanger som har fascinert meg lenge. Det finnes mange typer dikt. Lange og korte, abstrakte og konkrete, dikt med rim og dikt uten rim. Det er en veldig åpen sjanger, men det har ikke alltid vært slik. Moderne dikt er ofte utradisjonelle og må ikke følge et spesielt mønster, men tradisjonelle dikt har som regel en form for fast rim, rytme og struktur. Det finnes mange kjente diktere i Norge som Andre Bjerke, Inger Hagerup, Henrik Wergeland, Nordahl Grieg, Arnulf Øverland osv. Mange skriver om solide ting som krig og smerte, mens andre skriver om følelser og lykke. 

Jeg finner diktsjangeren noe magisk og eventyrlig. Jeg ser på dikt som noe personlig, noe som kommer direkte fra hjertet. Jeg har selv prøvd meg på å skrive dikt flere ganger, men tror ikke jeg mestrer det helt enda. Det er mange som synes det er vanskelig å lage egne dikt, men jeg tror det er fordi mange åpner seg litt når de skriver dikt, og de kvier seg når det skal bli vurdert. Det er vel grunnen til at jeg aldri kommer til å publisere mange av mine dikt. Noen dikt synes jeg det er greit å vise frem, men mange ikke. Jeg tror at det er mange som har det slik. Men, for meg er det ikke det å kunne vise frem diktene som er viktigst, men å skrive de. Å få ut tankene og følelsene sine, og likevel prøve å få det til å bli pent. Det er en utfordring, det!

Jeg har valgt et dikt av Inger Hagerup som heter Aust-Vågøy. Diktet ble skrevet i 1941, under 2. Verdenskrig. Jeg kom over dette diktet for ca. 6 år siden, og siden det har det vært en inspirasjon for meg. Måten jeg tolker diktet på gir meg mot, selvsikkerhet og motivasjon til å ikke gi opp. Uansett hva det gjelder. 

Diktet handler om Aust-Vågøy, et lite bondesamfunn, som ble angrepet av tyskerne under 2. Verdenskrig. Tyskerne angriper byen, og dette diktet skildrer det norske perspektivet. Jeg vil si at diktet gir nasjonsfølelse. Man sitter igjen med et sterkt inntrykk av handlingene til tyskerne og med sympati for ofrene. Sympati og stolthet. 

Digitale fortellinger

I dag har jeg med mine medelever vist frem de digitale fortellingene som vi har jobbet med i en stund. Jeg sitter igjen med mange forskjellige inntykk om digitale fortellinger. En ting er i hvertfall sikkert, det finnes mange måter å løse oppgaven på!

Oppgaven var å lage en helhetlig audiovisuell opplevelse rundt et tema som var bestemt på forhånd. Vi skulle formidle et budskap ved hjelp av bilder, musikk og en rød tråd, i denne sammenhengen en historie som blir lest opp parallelt med bildefremvisningen. Alle løste denne oppgaven på forskjellige måter og det var stor variasjon i klassen. Mange valgte å gå i grupper og dermed ble det færre presentasjoner. Det tror jeg var den viktigste årsaken til at vi unngikk mye repetisjon av temaer. 

Det var det første valget jeg gjorde i den oppgaven. Jeg bestemte meg for å jobbe alene av to årsaker. At jeg hadde lite tid til disposisjon til gruppearbeid videre framover og det ville ikke ha vært rettferdig ovenfor mine gruppemedlemmer, og fordi jeg hadde lyst til å få et personlig preg på presentasjonen min. Filmen jeg lagde skulle gjenspeile mine valg i livet.

Vi fikk velge mellom temaene ungdom og identitet, møte mellom ulike kulturer, å våge å være annerledes, kontroll, vennskap, materialisme og mot. Det var et tema som appellerte til meg. Det var ”Å våge å være annerledes”. Den appellerte til meg pga min kjærlighet for det unormale. Jeg ser på meg selv som en jente med annerledes interesser og smak enn de fleste andre på min alder. Veien til å bli den jeg er nå var ikke lett, men det er noe av det smarteste jeg har noensinne gjort. Og dette hadde jeg lyst til å vise til andre. Vise hvor fantastisk det er å kunne være seg selv uten å bli dømt og satt lenker på. Følelsen av å være fri både fra seg selv og fra omverden. Å leve uten en maske.

Jeg prøvde flere metoder for å løse oppgaven på best mulig måte, men jeg fikk ikke det til å bli like realitetsbasert som jeg ville ha det til. Jeg strevde med å få frem de euforiske følelsene jeg gjerne ville dele med mine medelever. Da var det på tide å gjøre et valg. Jeg skjønte etter hvert at det ikke nyttet å legge altfor mye av sjelen min for å få den til å bli en perfekt gjenfortelling av utopi. Da risikerte jeg at budskapet mitt forsvant og ville bli gjemt i skuffen med mislykkede presentasjoner. Jeg revurderte situasjonen og gikk for en mer stereotypeløsning i stedet. Jeg fant en protagonist, Mina, og brukte den ”vanlige” situasjonen om en jente som var utenfor vennegjengen fordi hun var annerledes. Etter hvert fant jeg ut at jeg trente en antagonist og brunkremsbertene var ikke langt unna!

Historien min var enkel og besto av korte setninger og simple ord uten dybde. Jeg ønsket ikke å komme med overbelastende ord som ”styrte” tilskueren til en konklusjon eller følelse. Målet mitt var å vise at det lønner seg å tørre å vise at man er unik, og det skulle jeg få til uten å manipulere tilskuernes emosjoner. 

Neste valg var å velge sang. Da gjaldt det å velge en sang som var inntrykksvekkende. Jeg er klar over at jeg kanskje er litt selvmotsigende nå, men jeg ser på det som to forskjellige ting å bli inspirert av en sang og at noen preker om hva du skal føle. 

Jeg satt og lekte med 3 sanger og var litt usikker på hva jeg skulle velge, men siden presentasjonen skulle være så personlig som mulig, valgte jeg ”Leave out all the rest” av Linkin Park. Jeg følte at den sangen gjenspeiler meg som person og muligens også mange andre som bryter ut av stereotypene sine. Den følelsen av å være noen, noen som man blir husket som. Ikke å være en i mengden, men den som skiller seg ut.

Jeg hadde enda et stort problem da jeg jobba med oppgaven og det var en av kriteriene: lydklipp. Man måtte lese inn historien sin i selve presentasjonen. Jeg prøvde å legge til noen lydklipp, men jeg syntes at det ødela budskapet og det som var poenget med historien. Jeg gjorde et litt dumt valg og jeg lot være å ta med stemmen. 
Målet mitt var å levere et budskap. Jeg kunne ha tenkt på karakteren og lagt til stemmeklipp selv om det ville ha ødelagt budskapet mitt. Men jeg valgte å heller ta imot en litt dårligere karakter enn å selge sjelen min.

Jungelboka

Onsdag 3. desember var 1STA og 1STB fra Sandvika vgs på Det Norske Theateret og så på Jungelboka. 

Det var en veldig lærerik opplevelse. Vi hadde vært på workshop noen uker tidligere og der lærte vi hvordan det var å spille teater av selveste dansefeber-stjernen, Adil. Vi fikk høre om livet hans, karrieren, familien og alt det vesentlige som gjorde han til den han har blitt i dag. Selv om det var lærerikt, var det en helt unik opplevelse. Å se en kjent person stå på en scene og snakke om livet hans, snakke om barndommen og de gode og de ikke fullt så morsomme opplevelsene i livet hans. Det var skremmende inspirerende. Skremmende fordi han visste ikke at livet hans skulle utvikle seg i den retningen når han var liten. Han hadde ingen drøm om å bli skuespiller eller TV-stjerne. Det ble bare slik.

Selve teaterstykket var veldig bra fremført. Det var en verden unna Disney-versjonen. Plutselig var det snakk om vestkant-aper, streetbreakere, en slange som forfører og en pistol. Stemmingen var helt annerledes. Publikum følte at det var et mørkt teppe over hele salen, og den mørke, dystre stemningen var forførende og intens. Man kunne ikke dra øynene fra scenen, det gikk bare ikke..

Jeg for min del er veldig glad for at de har endret navnet fra "Jungelboken" til "Jungelboka". Det er en ting jeg har irritert meg over konstant. Ellers var skuespillet veldig annerledes fra Kipling sin original versjon. Men det var uansett veldig bra og en opplevelse jeg kommer til å huske lenge!

Bildet er tatt i fra facebook-gruppen til Jungelboka.

Fire forfattere -en novelle

Vi skrev noveller i norsken der fire og fire gikk sammen og skrev på samme novellen etter tur. Vi kom fram til fire forskjellige(fantastiske) noveller, men gruppen ble veldig fornøyd med denne som jeg hadde startet på:


Kjølig. Kaldt. Intens kulde som krøp nedover ryggen min. Hennes brune øyne skrek av smerte. Munnen var kneblet med et tynt, gjennomvåt stoff. Hun lagde små hulkende lyder, men ingen ord kom ut. Selv uten ordene, kunne jeg kjenne smerten, angsten og fortvilelsen. Likevel gikk det ikke opp for meg hva jeg gjorde. Ikke før senere.
Panikk spredde seg i kroppen som et pulserende virus i nervesystemet. Hva hadde jeg gjort?

Hun lå sammenkrøpet og hulka. Som en liten baby som ikke helt kan gå, som faller ned på knærne, men ikke kan komme seg opp igjen. Akkurat slik så hun ut.

På vei hjem fra stedet begynte den faens skyldfølelsen igjen. Hvilken skade hadde jeg gjort på den jenta. Den jævla jenta som gjorde meg til det monsteret jeg nå hadde utviklet meg til. Den jenta som foran hele skolen hadde lagt fram timevis med video av meg som tok stoff. Ikke var det meningen å begynne heller. Noen få fester med litt røyking. Ja, og kanskje litt inhalering av det hvite pulveret.

Bilder begynte å komme opp i hodet mitt av den tynne, hvite jenta igjen. Hvordan hun lå der, på gulvet i båtverkstedet, i en dam av blod. Bare ingen får vite om det, tenkte jeg. Jeg måtte gå tilbake. Jeg måtte kjenne om hun hadde noe pust igjen. Hun kan ikke skyldes for den ydmykelsen jeg har blitt satt ut for, jeg selv må ta ansvar for det. For hvert trekk som gikk inn, gikk litt av livet mitt ut. Jeg må stoppe. Jeg kastet fra meg dopet, fant en do der jeg vasket fjeset og gjorde meg klar for å hjelpe den stakkars jenten. Da jeg gikk ut av spisevognen kjente jeg en kald bris dra seg nedover fjeset som om den rensket meg for all hat og dritt som er i verden. Dette var tegnet mitt, dette var det sparket jeg trengte for å kjempe mot monsteret som nå driver meg!

Da jeg kom til verkstedet ser jeg at jenten prøver å komme seg opp. Hun hørte knirkingen av skoene mine som gikk over glasskåret som hadde knust i flere tusen biter. Hun ser meg, begynner å skrike, hun prøver å plukke opp en planke, men har ikke noen krefter til det. Hun faller sammen igjen men prøver å krabbe seg unna meg. Jeg kommer bort til henne, ser redselen i ansiktet hennes. Men istedenfor å gjøre det hun tror at jeg skal gjøre, så rekker jeg ut hånden min. Hun ser forskreket på meg, men tar tak i hånda. Jeg hjelper henne opp, men jeg vet at hun aldri kommer til å glemme eller tilgi meg for det jeg har gjort mot henne. Jeg bærer henne ut til bilen, starter bilen og kjører i retningen til politiet.

Kunnskap som redskap

Kunnskap og utdannelse er noe vi tar for gitt i Norge, selv om vi vet at det er mange land som ikke har et like velutviklet skolesystem som oss. I mange land er kvinner undertrykket og mangler utdannelse. Dette er et stort problem for verden, da halve verdens befolkning er kvinner. Kvinner blir tvunget til å gjøre husarbeid og blir nektet til å gå på skole. I land som Bangladesh har de aller færreste råd til å sende jentene på skole. Utdannelse til jenter blir nedprioritert kraftig. En av grunnene til det er fordi mentaliteten til foreldre er helt annerledes der. På grunn av det økonomiske trøbbelet tvinges de til å tenke og gjøre valg basert på økonomi, og ikke hva som er best for barna. Jenter i Bangladesh giftes bort i meget tidlig alder, og mange foreldre tenker at det er lite vits å bruke penger på å prioritere skole når jentene snart skal giftes bort uansett. Men når jenter ned i 13-års alder giftes bort, er det noe alvorlig galt. 

Derfor er det lett å konstatere at utdannelse er en essensiell faktor i utvikling av individer. Undervisning gir mennesker frihet, kunnskap og makt over sitt eget liv. Uvitende mennesker er lette å manipulere og undertrykke. Derfor er kunnskap noe av det mest verdifulle du kan tilegne deg i livet. Med økt kunnskap øker sannsynligheten for at du får jobb betydelig, og dermed øker sannsynligheten for at personen er i stand til å tjene penger for å forsørge seg selv og sin familie. I tillegg til det, går det i en positiv sirkel. Når de innser at utdannelse er vitalt, vil de være mer villige til å gi det samme tilbudet til sine egne barn. 

Hvor viktig er utdannelse for et samfunn egentlig? Vi kan se på statistikken at det er en klar sammenheng mellom land som er underutviklet og land der innbyggerne mangler grunnleggende kunnskap. Det er flere faktorer inne i bildet, som f eks penger, men kan utdannelse være den ene faktoren som tipper statistikken feil vei?

Det som har blitt bevist de siste tiårene er at utdannelse og utvikling av nasjoner går hånd i hånd med hverandre. Hvis vi velger noen tilfeldige stater der befolkningen ikke har den grunnleggende kunnskapen de har krav på, ser vi at mange av de landene er enten korrupt, ikke har godt nok styre, og som oftest har en gjeld som er mangedoblet summen av landets BNI(Brutto Nasjonal Inntekt). Så fattigdom er også en avgjørende faktor i spørsmålet om utdannelse og utvikling av en nasjon. Det er tilfellet i land som Argentina der myndighetene bruker 3 ganger så mye penger på å betale tilbake gjeldsrenter(SLUG- slettulandsgjelda. www.Slettgjelda.no ) , enn på offentlige tjenester som skole. En av konsekvensene av denne handlingen var at dødsraten i landet økte med 600%. 

De fattigste 149 landene i verden i dag har en samlet gjeld på $2,6 billioner. Da har staten automatisk mindre ressurser til å bruke på utdanningssektoren. Og det vil selvfølgelig føre til en destruktiv nedgående spiral. Jo mindre landet bruker på utdanning, jo mindre har skole til rådighet til å bruke på elevene. Det fører til dårligere og utrygge skolebygg, mangelfulle eller ikke-eksisterende skolebøker, undervisningen er nødt til å foregå uten essensielle redskaper som tavle, pulter, skrivesaker o l. Som oftest har ikke staten råd til å betale lærerne og skolene er nødt til å stenge. Dette fører til mindre kunnskap til folket, gjennomsnittskunnskapen i landet blir lav, landet får et stadig dårligere styre, landet inngår lite gunstige handelsavtaler med andre land av ren desperasjon, det vil si at staten mister enda mer penger, noe som igjen betyr at det blir enda mindre ressurser til befolkningen og mindre penger til skolen.

Selv om enkelte land er klar over hvor viktig utdannelse er, er det mange land som ikke er i stand til å gjøre noe med situasjonen. En hjelpeløs stat duger ikke til noe, uansett hvor mye den har lyst til å utvikle seg. Derfor er det mange organisasjoner som kjemper for å slette u-landsgjeld og mange i-land hjelper med bistand slik at nasjonene kan utvikle seg i positiv retning. 

Men bistand er ikke alt som skal til. I mange land er ikke det grunnleggende på plass. Da snakker jeg ikke om ressurser, men styresett. Det finnes land per dags dato der myndighetene ikke vil at befolkningen skal få den kunnskapen de har rett til å få. Et godt eksempel på dette er noen land i Midt-Østen som er styrt av Taliban. Kunnskap gir makt til befolkningen og styret i de landene er redd for å miste makten over folket hvis de får utdannelse og lærer om blant annet demokrati. 

I land der demokratiet ikke fungerer, for eksempel i land som har despoti(eneveldig hersker, diktatur) eller oligarki(flere eneveldige herskere der de ikke har blitt valgt på demokratisk vis), er utdannelse fratatt befolkningen eller kontrollert av myndigheter for å holde befolkningen nede og underutviklet. Det er et av de viktigste eksemplene vi har på hvor viktig utdannelse egentlig er. 

Hvis en undertrykket befolkning får tilgang til utdannelse og verdifull kunnskap, vil landene automatisk få fortgang i utviklingsprosessen. Jo mer kunnskap befolkningen har om folkestyre, jo vanskeligere er det å drive med propaganda og lureri. Og hvis en stat får et dyktig folkestyre, er det stor sannsynlighet for at den staten har mulighet til å utvikle seg i positiv retning. Både utdanningsmessig og i forhold til resten av verden.

U-land er utrolig mer sårbare enn I-land på utdanningsfronten. I-land har allerede et godt fundament for skolen og i de aller fleste land er utdannelse en selvfølge som befolkningen nesten ikke tenker over. Men på en annen side, er veldig mye i I-land lagt opp til at du skal ha en utdannelse. Du får bedre jobber, og bedre lønn om du har en bra utdannelse. Med andre ord, hvis du ikke har evne til å prestere på skolen, er sjansene for at du greier deg like bra i livet minimalt. Dette er et problem for de få yrkesfagdyktige mennesker i flere I-land. Vi i Norge er flinke til å verdsette begge i arbeidsmarkedet, men det er mange andre land som ikke gjør det. Det er en utfordring I-land kan jobbe med. 

Uansett hvordan man ser på det, er det alltid en utfordring innen utdannelsessektoren, men likevel er noe av det største problemet i verden analfabetisme. Det er mange fond som kjemper i mot analfabetisme, og det er virkelig et framskritt på den fronten. Hvis verden fortsetter å gå i den retningen, vil analfabetisme være bekjempet innen vår generasjon. Nå som media og mange land har rettet fokus mot utdanningsproblemet, er det virkelig håp for U-landene. 

Hva er privat?

Internett ansees for å være en oppfinnelse som ble opprinnelig laget av det amerikanske militæret for å kommunisere på en sikker måte. Fra den tida har internettet utviklet seg hysterisk. Nå er nettet tilgjengelig for alle, med unntak av land der visse sider er ulovlige og deler av verdens befolkning som ikke har ressurser nok til å få tilgjengelighet til nettet. IKT-bruken har økt betydelig på skoler og arbeidsplasser og de aller fleste husstandene i Norge har minst en PC i huset.

 Dette er selvfølgelig et stort fremskritt for teknologien, men hva er ulempene ved dette? Det finnes ingen aldersgrense på nettet som hindrer brukerne i å få tilgang til sider med upassende innhold, eller sider som kan være potensielt avhengighetsdannende for mindreårige. Et typisk eksempel på det er Facebook. Ja, du leste riktig; Facebook. Mange tror at Facebook er harmløst, men det er langt i fra harmløst. For det første finnes det mange ungdommer som blir avhengig av denne nettsida. Utallige mange ungdom logger seg inn på Facebook som det første de gjør når de ser en PC. Og når noe har skjedd, uansett hvor stort eller smått, blir bildene lagt ut på Facebook. Der er det tilgjengelig for alle og andre kan kommentere bildene. Dette kan for mange være helt ufarlig, men for noen kan dette få alvorlige konsekvenser.

La oss si at det blir lagt ut bilder av ei jente som var på fest og var synlig beruset. Jenta har ikke fortalt foreldrene sine at hun var på den festen, men allerede neste dag ligger det svært tvilsomme bilder av henne på nettet. Hun kommer i trøbbel med foreldrene og får et dårlig rykte på skolen for å være laus.

 
 Dette er selvfølgelig worst case scenario, men likevel fullt mulig. Derfor synes jeg at det skummelt at folk legger ut bilde ruten å tenke på konsekvensene. Jeg synes det er enda verre med små 13-årinegr som legger ut utfordrende bilder med minimalt med klær på nettet. Lite vet de at de bildene kan ha alvorlige konsekvenser for dem senere i livet.

 
 Likevel er det vanskelig å sette en grense for hva som skal være akseptabelt å kunne publisere og hva som ikke er det. Slike grenser er ikke likt for alle, men jeg vil nok legge en grense der bilder og personlig info kan ha negative sanksjoner for personen. Men igjen er dette vanskelig ettersom et bilde sier mer enn tusen ord og en person kunne ha vært litt uheldig i et skuespill eller lignende og bilde kan se mye annerledes ut enn det det var i virkeligheten.

 Heldigvis kjenner jeg ingen som har hatt negative virkninger pga dette, men jeg har hørt om tilfeller der vedkommendes liv har blitt fullstendig ødelagt og personen har måttet flytte og bytte identitet ved ekstreme tilfeller. Det er jo selvfølgelig synd at nettet, som er så nyttig og som har ført til stor fremgang i verden kan brukes til mindre edle handlinger og. Selv om man skulle ønske at internettet kunne bevare sin puritet, vil det være naivt å tro at det var mulig. Selv om vi har organisasjoner som Kripos, er det fortsatt umulig å luke ut all negativ aktivitet på nett. Man skal først og fremst beskytte mindreårige og spesielt sårbare, og jeg vet at det er et av politiets vanskeligste oppgaver å fjerne all upassende innhold.

Mikronoveller

Mikronoveller er en relativ ny sjanger som hittil har fremstått som spennende og impulsvekkende. Jeg synes mikronoveller kan være en interessant måte å uttrykke ting som ikke er helt svart eller hvit. Eller til og med ting som er svart eller hvit. Hvis det er noe man brenner for, eller noe som du har klare meninger om, er det fortsatt mulig å forkorte det til 6 ord. 

Men jeg synes de mikronovellene som er uløste og mystiske er mest spennende ettersom da kan jeg gjøre meg opp en egen mening om hva mikronovellen egentlig handlet om. Det er ofte at mennesker ikke tenker helt likt, og derfor kan det være interessant å diskutere hva mikronovellen handlet om. Det at det er mulig å lage seg helt forskjellige meninger og tanker rundt 6 enkle ord, sier noe om hvor umåtelig genial menneskehjernen egentlig er. Vi har alle forskjellige assosiasjoner til ting og det kan spille en stor rolle i denne situasjonen. 

 Når man ikke har mer enn 6 ord å ytre meningen sin på, kan det være vanskelig å komme med sitt budskap, og det gjør det vanskelig å lage en mikronovelle. Du må tenke på hvem det er tenkt at skal lese den, hva slags assosiasjoner som er vanlig innen målgruppa og ikke minst på at budskapet ikke skal være altfor komplisert slik at leseren ikke forstår hva skriveren mener. 

Jeg har gjort et tappert forsøk på å skrive en mikronovelle. Som sagt, det var ikke i nærheten av like enkelt som jeg hadde trodd at det ville være. 

Kulde, sjokk, kaos, vakuum, smerte, hjertebrist.

Leserinnlegg i norsk (:

Privat solidaritet?
Jeg henviser til debattinnlegget skrevet av Unge Høyres tidligere leder, Torbjørn Røe Isaksen, om privatisering av skolen. Han skriver om at friheten til å velge private skoler må være en folkerett for de som vil ha det, og om at kapitalismen er det som har ført landet fram. Hvorfor skal ikke det gjelde skoler også? 

Det Isaksen ikke skriver i sitt debattinnlegg er konsekvensene av denne friheten. Rett og slett pga det delvis kapitalistiske samfunnet vi har i dag, vil private skoler umulig bidra til å løfte opp samfunnet. Når man godtar privatisering av offentlige tilbud, som for eksempel skolen, godtar man at man fraskriver seg ansvaret for at alle skal få like muligheter og den samme tryggheten. Og forstålig nok vil dette ikke å styrke fellesskapet og den solidariteten vi har vært stolt av å praktisere som velferdsnasjon. Snarere tvert i mot.

Et solidarisk samfunn tar vare på alle som et felleskap. Alle har rett til like tilbud når det gjelder essensielle tjenester som utdannelse, uavhengig av hvor mye penger vedkommende har eller hvor i landet de kommer fra. Høyresida er parat til å innføre flere privatskoler og dette kaller de frihet. Men hvordan kan det være frihet når det tilbudet utelukker en stor gruppe med mennesker, og fører til større klasseskille?

Her i Norge kan vi se på andre land som allerede har innført privatskoler og lære av det. I enkelte land har privatisering av den offentlige sektor ødelagt hele samfunnet. Klasseskillet er betydelig stor i de landene, og selv om det kan være mange faktorer som spiller inn, er privatisering klart en av de mest essensielle faktorene.  

 Derfor kan vi se på statistikken fra andre land og konstantere at privatskoler er et elendig alternativ til skolegang. Private skoler som drives av firmaer som kun har interesse for egen vinning er ingen erstatning til den statlige skolen. Markedet egner seg ikke til å ta hånd om viktige oppgaver som utdannelse og likevel greie å holde det innenfor solidariske rammer. Det vil trekke Norge som nasjon i en nedgående spiral, noe som vil neppe føre til flinkere elever og utvikling av samfunnet, men nøyaktig det motsatte. De sosiale forskjellene vil bli enorme. Hvis skolen blir monopolisert av private selskaper, vil de kunne ha makten til å tvinge opp priser og avgifter for utdannelsen de tilbyr. Dette vil føre til en kratig utstøting av den delen av befolkningen som ikke har råd til den skyhøye utdannelsen. Når de beste lærere og andre vesentlige roller i skolesystemet blir lokket av høy lønn av private aktører, vil de rimeligere skolene ha et dårligere utvalg og det er naturlig at den norske skoles utdanningstilbud vil være svekket. De som ikke har råd vil få en dårligere utdannelse og vil være hemmet og bortprioritert i arbeidslivet. 

Er det dette vi ønsker i samfunnet vårt? Som sagt, solidaritet er en av de mange verdiene vi verdsetter høyt i nasjonen vår, og det er morbid kuriøst at privatskoler får mer og mer medhold i aktuelle saker. 

Isaksen sa i sitt innlegg at Unge Høyre kjemper for rimelige private skoler, helst kostnadsfrie, og det målet beundrer jeg, selv om det vil være ytterst umulig å få til. Unge Høyre vil samtidig som å kjempe for rimelige privatskoler, kjempe for å senke skattene. Og ettersom forslaget deres er at regjeringa skal finansiere privatskolene, henger ikke meningene deres på greip. Derfor synes jeg at det virker som en mye mer realistisk og idealistisk mål å kjempe for å styrke den statlige skolen. 

Jeg mener at det er staten med den offentlige felleskolen som er med på å bidra til felleskap, likestilling og integrering, som burde ha den sentrale rollen i utdannelsen, ettersom private aktører kun vil handle ut fra egen vinning. Den solidariteten som vi er stolte av beretter om verdien av å skape og verdien av å dele. Verdier må skapes, og de må deles rettferdig. Derfor er det kolossalt urettferdig at en bedre utdannelse kan kjøpes for penger. Jeg oppfordrer heller regjeringen til å fokusere på utvikling av den statlige skolen og ikke gi etter for presset om å gi etter for private aktører. Det vil absolutt ikke føre til fremgang av samfunnet. Vi vil ikke ha et samfunn som skaper fattigdom og fordervelse for seg selv, men ta del i et globalt verdenssamfunn der vi er likestilt med verdens største nasjoner. Den eneste måten å gjøre det på er å styrke oss selv, støtte fellesskapet og solidariteten og den offentlige skolen. Det er slik vi kan skape et samfunn der det er like muligheter for alle, og der det er lov å lykkes for alle. 

--

Kommenter gjerne innlegget

Norskfaget

Jeg har aldri blogget før, men har alltid syntes at det høres interessant ut. Selv om jeg er litt skeptisk til hvor skolerelatert bloggingen vår kommer til å være, tror jeg det blir spennende å jobbe med noe nytt.

Norskfaget på skolen er det mange tanker om rundt omkring, og jeg kan finne meg selv i den kategorien blant fornøyde ungdom. Balansen mellom det muntlige og skriftlige, og literaturen og IKT-bruk er bra(i hvertfall på min skole), noe gir faget et nytt aspekt den ikke hadde før på ungdomsskolen. Naturligvis, blir faget morsomme og man får mer læringsvilje.

For å forbedre det skriftlige språket mitt tror jeg at jeg skal lese flere faglige tekster og utvide ordforrådet mitt. Lange ord er fete! Og selvfølgelig prøve å unngå småfeil og artikkelfeil...