Vi skrev noveller i norsken der fire og fire gikk sammen og skrev på samme novellen etter tur. Vi kom fram til fire forskjellige(fantastiske) noveller, men gruppen ble veldig fornøyd med denne som jeg hadde startet på:
Kjølig. Kaldt. Intens kulde som krøp nedover ryggen min. Hennes brune øyne skrek av smerte. Munnen var kneblet med et tynt, gjennomvåt stoff. Hun lagde små hulkende lyder, men ingen ord kom ut. Selv uten ordene, kunne jeg kjenne smerten, angsten og fortvilelsen. Likevel gikk det ikke opp for meg hva jeg gjorde. Ikke før senere.
Panikk spredde seg i kroppen som et pulserende virus i nervesystemet. Hva hadde jeg gjort?
Hun lå sammenkrøpet og hulka. Som en liten baby som ikke helt kan gå, som faller ned på knærne, men ikke kan komme seg opp igjen. Akkurat slik så hun ut.
På vei hjem fra stedet begynte den faens skyldfølelsen igjen. Hvilken skade hadde jeg gjort på den jenta. Den jævla jenta som gjorde meg til det monsteret jeg nå hadde utviklet meg til. Den jenta som foran hele skolen hadde lagt fram timevis med video av meg som tok stoff. Ikke var det meningen å begynne heller. Noen få fester med litt røyking. Ja, og kanskje litt inhalering av det hvite pulveret.
Bilder begynte å komme opp i hodet mitt av den tynne, hvite jenta igjen. Hvordan hun lå der, på gulvet i båtverkstedet, i en dam av blod. Bare ingen får vite om det, tenkte jeg. Jeg måtte gå tilbake. Jeg måtte kjenne om hun hadde noe pust igjen. Hun kan ikke skyldes for den ydmykelsen jeg har blitt satt ut for, jeg selv må ta ansvar for det. For hvert trekk som gikk inn, gikk litt av livet mitt ut. Jeg må stoppe. Jeg kastet fra meg dopet, fant en do der jeg vasket fjeset og gjorde meg klar for å hjelpe den stakkars jenten. Da jeg gikk ut av spisevognen kjente jeg en kald bris dra seg nedover fjeset som om den rensket meg for all hat og dritt som er i verden. Dette var tegnet mitt, dette var det sparket jeg trengte for å kjempe mot monsteret som nå driver meg!
Da jeg kom til verkstedet ser jeg at jenten prøver å komme seg opp. Hun hørte knirkingen av skoene mine som gikk over glasskåret som hadde knust i flere tusen biter. Hun ser meg, begynner å skrike, hun prøver å plukke opp en planke, men har ikke noen krefter til det. Hun faller sammen igjen men prøver å krabbe seg unna meg. Jeg kommer bort til henne, ser redselen i ansiktet hennes. Men istedenfor å gjøre det hun tror at jeg skal gjøre, så rekker jeg ut hånden min. Hun ser forskreket på meg, men tar tak i hånda. Jeg hjelper henne opp, men jeg vet at hun aldri kommer til å glemme eller tilgi meg for det jeg har gjort mot henne. Jeg bærer henne ut til bilen, starter bilen og kjører i retningen til politiet.
Jeg og Olve har vært og sett på Nøtteknekkeren på Operaen i dag. Det var en helt ny form for forestilling enn det jeg har vært borti tidligere. Jeg må si at jeg var veldig overrasket når jeg var en halvtime uti forestillingen og fant ut at det ikke var noe plott i stykket. Hele poenget med forestillingen var å se folk danse. Og det var ekstraordinære og flinke dansere der, det er et udiskutabelt faktum, men hvorvidt det var interessant å se på er det nok forskjellige meninger om. For min egen del varte forestillingen for lenge, og det var vanskelig å henge med uten en konkret rød tråd eller plott. Mangel på dialog gjorde det også vanskelig å henge med. Men dansingen var i korte trekk uvant og interessant. Orkesteret gjorde også et formidabelt jobb. Ballett er noe for seg selv, det. 
.jpg)
Innlegg
